Stavern
Fargerike og spennende skyformasjoner durer forbi Stavern i stor fart
Stikkord: Skyer
Skylaget
Klassifiseringssystemet av skyer ble i 1803 lagt frem av kjemikeren Luke Howards. De latinske ordene som benyttes er Cirrus: hårlokk, Stratus: lag, Cumulus: haug, og Nimbus: regn.
Skylagene er delt opp i fire grupper og bestemmes av skyenes høyde over jorden. Høye skyer befinner seg fra 5000-13 000 meter over bakken, mellomhøye skyer befinner seg 2000-5000 meter over bakken og lave skyer fra 0-2000 meter over bakken. Gruppe fire er skyer som dannes vertikalt, og slike skyer er så tykke at de ikke kan sorteres etter høyde over bakken.
Det nederste laget i atmosfæren er troposfæren og deles i tre lag, nedre, midtre og det øverste. Høydegrensen endrer seg etter breddegradene man befinner seg på. Her i Europa er skyene i de laveste lagene på opp til 2000 meter, midtre opp til 6000 meter og de høyeste på opp til 12 000 meter over bakken
Cirrusskyer som er de høyeste skyene består av små iskrystaller. En gjennomsnitts iskrystall inneholder mellom 1016 og 1018 vannmolekyler. Selv om det ikke finnes to nøyaktig like iskrystaller finnes det flere forskjellige typer av dem, og formene på iskrystallene avhenger av temperaturen.
Stratus, stratocumulus, nimbostratus og tåke som er i kategorien lave skyer, oppstår som et resultat av vanndamp som kondenserer og blir til skyer. Stratusskyene produserer duskeregn som er regndråper mindre enn 0,5 mm i diameter, og som svever sakte ned mot jorden.
Les om skylagene og om himmelen vår her
Cirrocumulus
Cirrocumulus (Cu) kalles også for makrellskyer. Skytypen ses som små, slørete kuler oppe på himmelen og har oftest formasjon som en makrell. Dette er horisontale skyer dannet i ca 6-12000 meters høyde. De består av sløraktige, hvite skydotter som er dannet av iskrystaller. Klimamessig er de like som Cirrus-skyene som også kan fortelle at et tyngre skydekke er på vei.
Skylaget oppstår når de blir varmet opp fra undersiden, som fører til at luften synker og stiger inne i skylaget, og drar med seg iskrystaller opp og ned. Dette fester seg som et slør og på Cu kan dette forme seg til makrell-lignende formasjoner sett fra Jorden, da disse ligger meget høyt i atmosfæren. Og ser man disse skyene under Cirrus-skyer kan dette danne flotte fargespill.
Cirrostratus
Cirrostratus (Cs) er av typen slørskyer. De dannes også av iskrystaller i høyder over 6000 meter. Skyene er meget tynne og kan faktisk være så tynne at man så vidt kan skimte dem der oppe. Bygger dette skylaget seg opp fra en retning på himmelen, kan de fortelle at en værfront er i vente og høyst sannsynlig med nedbør, det neste døgnet. Dette blir kalt opptrekksskyer. Cirrostratus-skyene skaper en lett turbulens i atmosfæren, men er stort sett ikke til sjenanse for flytrafikken.
Skinner solen gjennom en Cirrostratus-sky, blir lyset brutt og det kan oppstå en lysende ring rundt solen. Man kan også i noen tilfeller observere flere slike ringer rundt solen som er større en hoved haloen (den ringen som lyser sterkest), som kalles for sekundær haloer.
Cirrus
Cirrus (Ci) er hvite skyer som er fjæraktige. Fjærskyer som de kalles, finnes i høyder 4-6000 meter opp i troposfærens høyder. Skyene har nærmest et slør av tynne fibre som henger sammen, de er litt pistrete og det henger ofte lange tynne slør ned fra dem. Slørene er formet ettersom iskrystaller faller ned fra hovedskyen ned til et luftlag med litt større hastighet i vinden. Slik blir formen dannet på fjærskyene. Ser du en slik sky som brer seg utover store områder i forskjellige formasjoner og kanskje litt forskjellige høyder, er den dannet av vindens retning og fuktbestand i atmosfæren. Skyene kan også indikere på at tyngre skyer som regn, er på vei mot stedet du befinner deg, eller de kan være en rest av et tordenvær som har funnet sted kort tid i forveien.
Fjærskyene ses som oftest på klar, blå himmel, og styrken og formen i skyen kan gi oss en indikasjon på hvor sterk og i hvilken retning vinden har gått oppe i disse høydene. Disse skyene gir aldri fra seg noen form for nedbør, som mange av våre andre skytyper gjør.
Som oftest er gradene nede i -40o C i dette skylaget, og skyene består av meget små iskrystaller, ikke vanndråper som er vanlig for mange skytyper i lavere høyder.
I forhold til klima så vet man ikke om fjærskyen varmer eller kjøler Jorden, men den medvirker i atmosfærens drivhuseffekt og Jordens albeno, altså hvor mye sollys Jorden reflekterer.
Cumulonimbus
Cumulonimbus (Cb), dette er bygeskyer som kan strekke seg 12 000 meter rett til vers. I ytterst spesielle forhold kan de nå helt opp til 20 000 meters høyde og komme inn i stratosfæren. Skyen inneholder vanndråper i lave høyder, mens den øverste består av iskrystaller. Dette er en skytype som skaper vind, regn, lyn og torden og på det mest ekstreme kan den utvikle tornadoer også. Finnes over hele verden med unntak av arktiske strøk. Det er tre faktorer som må til for at denne skytypen skal etableres; høy fuktighet, varm og turbulent luft, og en energikilde til å løfte lufta raskt opp.
Kan oppstå på varme sommerdager med mye fuktighet eller over fjell der lufta blir presset oppover. På våren og sommeren oppstår denne skyen vanligvis på ettermiddagen på grunn av jordoverflatens oppvarming.
Stratocumulus
Stratocumulus (Sc), bukleskyer, er mørke skyer med skyggelegging og er blant de mest vanlige skyene over hele verden. Stratocumulus tilhører den lave skytypen og blir til i høyder fra 600-2000 meter, og består av skydotter i flak eller valker. Oftest er de flate på undersiden, men har mer ujevn overflate og kan strekke seg over flere hundre kvadratkilometer. De består hovedsakelig av vann, men kan ved lave temperaturer inneholde iskrystaller og snø. Dette skylaget kan utvikle seg til flere skytyper i løpet av dagen og har de ikke utviklet seg innen 15-16.00 tiden når bakketemperaturen er høyest, pleier skyene å løse seg opp slik at himmelen er skyfri om kvelden.
Skytypen gir fra seg lite nedbør, men er de tykke nok kan de slippe ned litt lett regn, dusk og yr, samt litt snø hvis temperaturen er lav nok for den type nedbør. Men skyene er mest sett i forbindelse med oppbygging til dårligere vær, eller i etterkant av dårlig vær.
Stratus
Stratus (St), eller tåkeskyer, er et lavt skylag som er forholdsvis tett og jevn i utførelsen. Den kan dannes veldig nært bakken, faktisk så nært som et par meter fra bakken og opp til 2500 meter. Fargen varierer fra hvit til grå, og tykkelsen varierer stort sett fra et par meter og opp til 500 meter, mens horisontalt kan den strekke seg uendelig langt. Stratus kan gi fra seg lett yr eller regn, eller lett snø hvis gradene tillater det. Tåken gir meget sjeldent haloer med mindre det er iskrystaller i skyen.
Når tåken blir varmet opp av solen og starter oppstigningen, dannes noe som kalles tåkestratus.
Filterskyer
Når skyene befinner seg i «riktig vinkel» i forhold til en solnedgang eller en soloppgang så kan det forekomme at du ser det som kalles krepsestråler på himmelen.
Fargede skyer
De fleste har en eller annen gang sett en solnedgang eller soloppgang med flotte farger og sky-kombinasjoner. På vei gjennom atmosfæren blir noen av lysstrålene brutt, eller spredt av molekyler i lufta, dette gir opphav til blå himmel og spektakulære farger i solnedgangene. Det er solen i kombinasjon med vann og iskrystaller i skyene, som danner dette fenomenet med fargede skyer i forskjellige kombinasjoner og styrker. Ved en solnedgang eller soloppgang har solen opptil 30 ganger så lang lysavstand fra jorden i forhold til midt på dagen, og på vei møter solstrålen på alt fra menneskeskapt forurensning, vulkanutbrudd, aske fra branner og røyk, og forurensning fra ytre rom. Lyset som vi oppfatter som hvitt, er blandet sammen av fargene rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Hver av fargene har i det synlige spekteret en bestemt bølgelengde, rødt og oransje har lengst bølgelengde, mens fiolett og indigo har de korteste. Ved en solnedgang møter solstrålen langt flere molekyler på grunn av lengre avstand, og sprer enda mer av fiolett, gult og grønt lys. Av denne grunn ses bare det røde og oransje lyset fra bakken, det samme skjer ved soloppgang. Først når solen er over horisonten kan vi se lyset som hvitt.
Her kan du se fler solnedganger hvis du ønsker!
