Som nevnt i Drikkevannet ble Gopledal Vannbehandlingsanlegg ferdigstilt i år 2000. Bygget ligger nokså godt gjemt ved vannkanten av Farris, Larviks drikkevannskilde, og som årstallet for byggingen tilsier, er det et moderne bygg med avansert datastyring og oversikt. Utvendig er bygget dekorert av billedkunstner Grete Lis Bibalo, og fasadeplatene er av lys larvikitt. Anlegget eies av kommunen, og driftes av vannverket.
Vannverket må hele tiden forholde seg til forskrifter, lover og direktiver, for eksempel Drikkevannsforskriften av 2002. Den har til formål ”å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensing av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende.”
Det vil si at vannverkseier skal påse at drikkevannet tilfredsstiller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker. Forskriftene angir visse parametere som skal sikre vannkvaliteten, og disse skal kontrolleres og vurderes kontinuerlig.
Vannverkseier skal også gjennomføre nødvendige beredskapsforberedelser og utarbeide beredskapsplaner, for å sikre levering av tilstrekkelig mengder drikkevann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Innunder dette med vannkvalitet, kommer selvfølgelig skadelige mikroorganismer, parasitter, virus og bakterier, samt kjemisk forurensing. Vannverket forsøker å jobbe etter føre-var-prinsippet og har allerede to barrierer hvor disse ikke skal kunne slippe igjennom. I tillegg tester de stadig ut nye metoder for å sikre god vannkvalitet til forbruker, i disse dager prøves det ut en tredje barriere ved et UV-filter, hvor vannet belyses av UV-stråler før det passerer ut.
En gang i uka sendes vannprøver til analyse ved et laboratorium i Larvik, men hele tiden foregår det såkalte ”online-målinger” av vannet. Både ved bassengene og på det interne laboratoriet. Dette gjelder for eksempel fargetall og surhetsgrad. Ph-verdien på vannet er 8 når det forlater behandlingsanlegget, og vannets turbiditet (klarhet) den dagen vi var på besøk, var helt nede på 0,02. Kravet er under 0,4, men enkelte ganger slår ikke engang fargetallene ut på måleinstrumentet på Gopledal. Når det gjelder koliforme bakterier, altså bakterier som stammer fra avføring fra mennesker eller dyr, ligger målingene på 0 pr 100 ml.
Gopledal Vannbehandlingsanlegg er som eneste norske vannverk ISO-sertifisert, i to kategorier: ISO 9001:2000 (kvalitet) og ISO 14001 (miljø). Dette forteller oss at drikkevannet som kommer gjennom kranene våre fra Farris har god kvalitet. Faktisk vant vannverket 1. plass i regionskonkurransen for Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland, i 2003 for beste drikkevann.
Vi som får levert vann i springen, enten hjemme eller på arbeidsplassen, er forbrukere. Som ved alle andre forbrukerkjøp, gjelder også her Forbrukerkjøpsloven av 2002. Forbrukerombudet har faktisk slått fast at de som er misfornøyde med kvaliteten på drikkevannet, kan stevne kommunen for Forbrukertvistutvalget. Heldigvis ligger Gopledal vannverk langt foran sine konkurrenter når det gjelder levering av god kvalitet på drikkevannet.
Vannproduksjonen
42 meter under Farrisvannets overflate ligger inntaksrøret til Gopledal vannbehandlingsanlegg. Herfra fraktes råvannet inn til en grovsiler, deretter pumpes det 8 meter opp av 3 pumper. På dette tidspunktet har vannet en surhetsgrad på 6,5 og kravet til drikkevann er ph-verdi 7,5-8.
Når vannet er vel inne i det nye vannbehandlingsanlegget, tilsettes jernklorid for å surne vannet, slik at de ørsmå partiklene av humus-stoffer skal klumpe seg sammen og bli lettere å fjerne.
Deretter strømmer vannet til 6 basseng bestående av to-media filtre. Her skal det igjennom et 50 centimeter tykt sandlag, 70 centimeter tykt lag av kull og 1600 dyser i hvert basseng. For å illustrere mengden utgjør det 25 tonn sand, 15 tonn kull (antrasitt), i tillegg kommer 15 tonn støttelag. I denne renseprosessen blir de små klumpene som består av organisk materiale, partikler og humus, fjernet, slik at vannet blir fargemessig rent.
Hver tiende time settes det full sirkulasjon av luft i filtrene, og vannet pumpes opp slik at filtrene renses for partikler. Dette vannet føres så til et slamvannssystem.
Når det rene vannet kommer ut i bunnen av filteret, går vannet videre til et nytt filter, denne gangen 2 basseng med marmor, på veien blir vannet tilsatt Co2. Bassengene er til sammen 70 kvm, har 6000 dyser, 250 tonn med marmor, samt 54 tonn støttelag. Vannet tar til seg ca 40 gram av filtermassen pr 1000 liter vann og marmorgrusens høye kalsiuminnhold sørger for at vannet igjen får riktig ph-verdi (surhetsgrad). Dette gjør også at vannet ikke tærer på vannledningene. Disse bassengene har renner for slamvann, som føres til rensesystemet for slamvann.
I slamvannssystemet tilsettes 0,02 gram polymer pr kubikk vann, for at humus igjen skal klumpe seg sammen og derfor være lettere å fjerne. Deretter går vannet gjennom 3 meter lange filterplater, som fanger opp urenhetene og skiller ut vannet. Overløpsvannet går tilbake igjen til Farris og begynnelsen av renseprosessen. Slammet går ut i egne rør og føres rett til renseanlegget på Lillevik.
Nå er vannet nesten klart, men det gjenstår en hygienisk barriere. Fordi Farrisvannet er såpass rent, trenger man bare å tilsette en liten mengde med klor (natriumhypokloritt, 0.5 gram pr kubikk vann) for å sikre at bakterier og virus ikke følger med ut i ledningsnettet.
I neste steg møter vannet på 3 pumper som løfter det 85 meter opp til Fagerliåsens 3 høydebasseng. Disse rommer til sammen 20.000 m3 vann.
På veien hit forsvinner noe av vannet direkte til Dolven høydebasseng (115 m.o.h.) gjennom forgreininger i rørnettet. Dette høydebassenget rommet 8500 m3. For å finne ut hvor ditt vann kommer fra, les historien om drikkevannet.
Et normalt døgns produksjon på Gopledal vannbehandlingsanlegg gir ca 25.000 m3 vann, som tilsvarer ca 280 liter pr sekund. Produksjonskapasiteten har en øvre grense på 580 liter i sekundet. Total årsproduksjon er ca 9 millioner m3 krystallklart og hygienisk rent vann. For å få til dette går det med 345 tonn marmor og 3.900.000 kWh pr år. Strømmen alene koster 2 millioner, men likevel utgjør ikke driftskostnadene mer enn 34 % av utgiftene forbruker betaler i vanngebyr. En tankevekker er det kanskje at 23 % går vekk til merverdiavgift til staten, mens bare 4 % går til administrasjon. En gjennomsnittsfamilie i Larvik betaler omtrent 1450,- pr år i vanngebyr.
Vi takker Einar for hans bruk av fritiden til omvisning, og for en vel gjennomført og lett forståelig innføring i vannbehandlingsprosessen.
