Stikkord: Larvik kommune

Dette er en langkirke i tre med 200 plasser, innviet av biskop Arup i 1850. Arkitektur utført av Gustav A. Lammers, sogneprest i Bamble og Skien. Bygget ligger på samme sted som de to foregående kirkene i Kjose, på en høyde med flott utsikt over Farrisvannet.

Den aller første av kirkene som ble bygget her, var stavkirken som man antar var fra 1300-tallet og viet til St. Bartholomæus. Det fortelles at det var en usedvanlig vakker kirkebygning, men den ble dessverre plyndret for uerstattelige verdisaker i reformasjonstiden. Den ble revet etter lang tids forfall, og i 1606 ble den nye tømmerkirken oppført. Kirken sies å være uten tårn og med kirkeklokker på loftet. Taket var tekket med trespon og inngangen fra vest hadde en liten svalgang foran, men kirken fikk våpenhus i 1626. På innsiden var koret avdelt fra kirkerommet med skranken foran første stolrad, den var uten galleri og hadde gulver av tre. To firkantede vinduer, et på hver langside, slapp lyset inn.

En del av inventaret fra de gamle kirkene finnes fremdeles i den nye kirken, blant annet prekestolen, som nå er plassert i sakristiet, og døpefonten som antagelig ble laget av ”Anders snekker” i rundt 1617. Omtrent samtidig fikk kirken sine første benker. Det er også bevart et døpefat av bronse fra 1641, og kirkeskipet fra 1700-tallet. Et røkelseskar fra den katolske perioden i Kjose kirke er i dag utstilt i Vestfold Fylkesmuseums middelalderavdeling.

Altergruppen fra ca 1260 er også bevart, men Norsk Folkemuseum har overtatt denne. En kopi av korsfestelsesgruppen er imidlertid på plass. Den viser Jesus på korset med Jomfru Maria og apostelen Johannes på hver sin side, er laget i gotisk stil og man antar at den er utført av selveste ”Balkemesteren”, som også har skåret Olavsfiguren i Tanum kirke, og som gjorde andre slike arbeider i eik i samme periode.

I distriktet var det store og mektige eiendomsbesittere på denne tiden, og det var populært å gi gaver til kirkene. Blant annet finner vi gamle våpenskjold fra denne storhetstiden etter gravferdene til to av grevene, og kopi av altertavlen fra 1606, som viser nattverden, gitt i gave av Peder Iverssøn Jernskjegg. Originalen befinner seg i Norsk Folkemuseums varetekt.

Da byggingen av den nye Kjose kirke ble vedtatt, ble den gamle solgt til nedriving. Tømmeret ble hugget opp til ved og har nok for lengst gått tilbake til naturen, men et vindu ble bevart og satt inn i et av gårdshusene på Bjørnø, der det fremdeles er. Den nye og staselige kirken ble bygd på dugnad, eller pliktarbeid, som det var den gangen. I 1856 ble det besluttet å bygge ny vei fra kirken til Bærug gård. Treschow avsto fra grunnen uten godtgjørelse, og ga også trematerialene og sand som behøvdes. Menigheten måtte også utføre pliktarbeid ved bygging og vedlikehold av veien. Først i 1863 ble pengene til veien innvilget av formannskapet.

I 1911 kom sakristiet til i østenden. Under påbyggingen gjorde man også andre forandringer som ville gjøre kirken mer bruksvennlig, blant annet fikk benkene nye rygger med bedre helling bakover, og de gamle ryggene ble brukt som brystning langs veggene. For ordens skyld kan vi nevne at kirken fikk lysanlegg i 1930 og samtidig fikk den de vakre lysekronene, og flombelysningen av den vakre trekirken ble tatt i bruk i 1963. Vann kom det først i 1973.

Et av de gamle orglene står nå på Telemark Museum, laget i Skien av sokneprest Stub og hans gårdsgutt. Den nåværende kirken kan takke sogneprest Aall for sitt aller første orgel, han samlet egenhendig inn de 25 spesidalene det kostet å kjøpe orgelet fra skolelærer Thoresen. Det måtte riktignok repareres og males før det kunne settes inn, men enda var det penger til overs til en organist. Da kirken gjennomgikk restaurering og sakristiet ble bygget, byttet Kjose kirke ut det gamle orgelet med et som ble kjøpt fra Tanum kirke og flyttet hit. Dessverre ble det raskt oppdaget at orgelet var nokså tjenesteudyktig, så nytt og moderne orgel ble satt inn i kirken i 1935. Siste tilskudd på orgelstammen kom i 1979 – et helmekanisk orgel med 12 stemmer.

I ”Boken om Eidanger” av I.C. Ramberg, kan vi lese at ungdommene i Markefjerdingen fra gammel tid besøkte Kjose kirke et par ganger hver sommer, men helst ved konfirmasjon. Da valfartet de i flokk og følge gjennom Sollid- og Omslandskogene, gjennom ”den vakre Omslandsbygden” og til kirken. Man pleide ikke å ha med niste selv om man skulle være borte hele dagen, for stadig møtte man på såkalte kakekoner, og på hjemveien var de innom Lars Kortsen Omsland og kjøpte fløtemelk med smør og flatbrød, eller en kopp kaffe.
Fra Langangsbygda foregikk det lignende utflukter over Langangs- og Skjæggeheien, til Krogsengene og derfra ned gjennom ”Putlandsriket” til Kroken, tett ved klokkerboligen og Kjose kirke.

Fremdeles ligger kirken og skuer ut over veier, vann og gårder i Kjose, på sin fredelige plett på kirkehøyden. Mangt har forandret seg her siden den første presten bosatte seg på prestegården Nes – man valfarter kanskje ikke til kirkene slik som før eller bruker hele dager på reisen, men den er fremdeles samlingspunkt i bygda både ved glade høytider og sorg.

En stor takk rettes til Tor Johnsen for hans tillit og imøtekommenhet.