Larvik sett fra Torstrand
Larvik sett fra Langestrand
Stikkord: Langestrand
Fjellganger og bunkere
Bunkere er militære forsvarsstillinger eller tilfluktsrom av stein eller betong. De første bunkerne i Europa antas å ha kommet under krigen mellom Tyskland og Frankrike i 1870. Bunkerne eller tilfluktsrommene er bygget for beskyttelse under krigen, både for sivile og for styrkene i krigen, da spesielt under bombeangrep. I moderne tid er tilfluktsrommene utstyrt med filter og skjerming som også beskytter mot atomvåpen. Det oppbevares mat, medisiner og annet nødvendig utstyr der slik at man kan være der over lenger tid til eventuelle farer er over. De gamle fjellbunkerne var ikke utstyrt med slikt utstyr, her gjaldt det bare å komme seg i sikkerhet og med det aller nødvendigste utstyret som man rakk å få med seg når flyalarmen gikk.
I forsvarsverk som her ute i Brunlanes finnes det fremdeles rester etter skyttergraver, små huler og lange ganger ute på svabergene. Gangene, eller tilførselslinjene som de heter, er laget for å frakte militært utstyr som ammunisjon og alt annet som kunne være nødvendig for underhold av soldatene på de enkelte steder.
Hummerbakkfjorden:
Langestrand:
Oddane:
Gurvika:
Mølen:
Drikkevannet
Allerede i 1869 kom den første organiserte vannleveringen i Larvik. Det ble da tappet vann fra Kleivervannet, fraktet i rør ned til Farriseidet, så videre ned til Langestrand og derfra til dampskipsbrygga ved Storgata. På disse stedene var det oppført vannposter. Fra starten og fram til rundt 1900 da produksjonen av støpejern på Treschow Fritzøe startet, ble vannet fraktet i trerør.
Nå viste det seg tidlig at Kleivervannet ikke hadde så høy kvalitet som ønsket og påkrevd av en drikkevannskilde, og ganske tidlig fikk det tilnavnet ”Kleiverakevitt” på grunn av myrsmaken. Dette til tross for at Norges første vannbehandlingsanlegg ble laget nettopp til Kleivervannet. Vannrensingen var så enkel som at vannet ble filtrert gjennom et sandfilter før det ble sendt ut i vannledningsnettet. Smaken var nok ikke like enkel å rense, slik man kan med dagens teknologi.
Langestrand får snart en av vannpostene sine tilbake etter utbyttingen av vann- og kloakkledninger i bydelen. Vannposten blir da å finne i sin opprinnelighet ved Brønngata 6. De eldste rørledningene i støpejern ble fjernet herfra i 2007 i forbindelse med oppgraderingen.
Ulfsbakk ble i 1885 tatt i bruk som drikkevannskilde, og i 1925 ble også Langevann koblet sammen med Ulfsbakk via Langevannstunnelen. Vannpumpene og tunnelen ble driftet av Larvik brannvesen.
Farriseidet og noen andre områder rundt Langestrand, hadde vann fra Ulfsbakk fram til 1985/86, før de ble koblet på vannledningen fra Farris. Øvre Langestrand og øvre del av Farriseidet, samt Veldre, får i dag vann som først er innom styrebassenget på toppen av Tvetenebakken, altså 125 m.o.h. Et høydebasseng er under bygging på Ra, som skal være på 3000 m3, slik at også Veldre får bassengvann. Den praktiske forskjellen på bassengvann og vann som går gjennom pumpe, er at vannet ikke blir berørt dersom strømforsyningen blir borte.
Hovedvannledningen fra Gopledal og ut til Dolvenhøyda vannbasseng fraktes i dag via 500 mm vannrør, som forsyner Tvedalen, Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern med vann fra Farris. Totalt finnes det ca 500 kilometer med vannrør i Larvik kommune!
Kjose har siden slutten av 80-tallet hatt egen pumpestasjon på Omsland for øvre del av Kjosebygda, mens nedre del av Kjose får vann fra en pumpestasjon som ligger ved Tyskhusbakken, og har vært driftet siden tidlig på 80-tallet. Før den tid fikk beboerne vann fra egne brønner. Vassvik har fremdeles egne pumper eller brønner, og likeså den delen av Sky som ligger etter Sky skole.
Tvedalen hadde fram til 2003 bare tilgang på brønnvann, men ble så koblet til Farrisvannet.
Allerede fra 1894 hadde Stavern sitt eget lille vannforsyningsnett fra et støpt vannbasseng ved Varden. I 1937 ble dette erstattet med et nytt basseng på toppen av samme høyde. Under krigen gravde tyskerne ned vannledning fra Hallevannet og ut til Stavern, som dekket store deler av Stavern og deler av Brunlanes. Denne vannledningen ble i 1962 fornyet i samme rørgate. Rørgaten var i full drift frem til 1986/87, og fremdeles er korte strekk av denne ledningen i bruk.
Hallevannet fungerte som drikkevannskilde for Stavern fram til 1997 gjennom vannstasjonen på Åres, men fikk da vannet via vannposten på Dolvenhøyda. Etter dette tok Larvik og Omlands Vannverk over vannforsyningen for hele storkommunen. Larvik og Omlands Vannverk er et samarbeid mellom kommunene, Larvik, Brunlanes, Hedrum og Tjølling. Dette samarbeidet startet så tidlig som i 1949, og fra 1952 forsynte de alle de tilknyttede kommunene med drikkevann – med unntak av deler av Brunlanes, som var tilknyttet Brunlanes sitt eget vannverk fra sørvest siden av Hallevannet, og Stavern. Først i 1986 gikk BSA og BSV (Brunlanes og Stavern Avløp, og Brunlanes og Stavern Vannverk) inn i Larvik og Omlands Vannverk, da høydebassenget på Dolvenhøyda kom i drift.
Vannverket på Gopledal ble fornyet og modernisert i år 2000 og leverer nå vann til alle tilkoblede husstander i Larvik kommune.
_________________________________
Vestfold Interkommunale Vannverk
Farrisvannet har et stort nedbørsfelt som Vestfolds største innsjø, og det er ikke bare Larviks befolkning som får vannet sitt herfra. Vestfold Interkommunale Vannverk leverer vann til ti kommuner: Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Stokke, Re, Hof, Andebu, Nøtterøy og Tjøme. Dette betyr at Farris er drikkevannskilde for omkring 200.000 mennesker i Vestfold og deler av nedre Telemark. Det er altså et enormt nettverk av rørledninger som er strukket ut i hele fylket, for å skaffe innbyggere og næringsdrivende kvalitetsvann. Bare hovedledningen fra Farris til Horten er på vel 50 kilometers lengde, og har avgreininger til blant annet Sandefjord, Nøtterøy, Våle og Ramnes.
Den største pumpemotoren pumper over tusen liter i sekunder, og gir cirka 90.000 kubikkmeter vann i døgnet. Som Gopledal vannverk, henter Vestfold Interkommunale Vannverk vannet på rundt 40 meters dybde, og det fraktes herfra uten pumper eller hjelpemidler opp til VIV, via 2 rør på 1000 mm til inntakskammeret. Derfra går vannet inn i en 3,6 kilometer lang fjelltunnel. Ved tunnelens uttak ved Lågendalen, føres vannet igjen inn i 2 GRP-rør (glassfiber) på 1000 mm, som ender opp hos VIV på østsiden av Lågen. De store vannledningene er altså gravd ned under Lågen. Det finnes også en pumpestasjon ved elvebredden som kan hente vann direkte fra Lågen, som skal fungere som er reservevannskilde ved behov. Så langt har ikke behovet meldt seg, men løsningen er intakt og klar til bruk.
Langestrand kirke
Det var mye diskusjon rundt den nye kirken som skulle reises på Langestrand, og først i 1818 ble den innviet. Tomten ble gitt av Joseph Ottersen Steen og byggmesteren var Hans Christian Lind. Byggmesterens originale tegninger finnes fremdeles bevart, selv om det kom til en del endringer underveis. Navnet ble Enighets kirke, og nå skulle de rundt 600 innbyggerne på Langestrand endelig få ny kirke.
Dette er en nokså uvanlig oktogen (åttekantet) trekirke fra 1818, i empirestil. Kirken har sakristi og inngang i to tilbygg, og har plass til 220 sognebarn på de originale benkeradene. Interiøret er vakkert marmorert, og de noe mørke fargene går i mellomblått, koksgrått og gull.
Kirken fikk helvalmet tak med vipp, som også finnes på Gumserød gård, og gotiskinspirerte sprosser i vinduene. Den har blitt restaurert og ombygd i flere omganger – 1903, 1906 og 1910, blant annet ble prekestolen flyttet fra over alteret til venstre side, noe som gjorde at man ikke lenger kunne se presten fra galleriet.
En annen detalj som gjør kirken spesiell, er at den mangler klokketårn, men ved hovedinngangen har det blitt oppført et frittstående klokkehus, eller støpul som det også kalles.
Av innvendige severdigheter er altertavlen som er en kopi det verdenskjente maleriet ”Nattverden”, malt av Leonardo Da Vinci. Altertavlen er malt av Christian Krogh, som svært sjelden gjorde kunst av religiøs art. Det antas at Krogh har vært venn av Treschow og malte altertavlen på oppdrag eller som en tjeneste til familien.
Det vakre katolske døpefatet er også unikt og stammer fra den gamle kirken som sto lengre nede på Langestrand, men selve døpefonten er fra 1903. Flere av maleriene fra samme kirke er også flyttet hit. Se Langestrand gamle kirke.
Kirken har et flott votivskip (ofte feilaktig kalt ”kirkeskip”), som for anledningen var dekorert med et papirfly. Votivskipene var gjerne gitt i gaver til kirkene, og særlig i sogn hvor det var mye sjøfart, som takk for at en hendelse hadde gått bra eller for å beskytte sjømenn mot farene på havet. Langestrand kirke har en modell av skonnerten Magdalena Sophie fra 1836 hengende mellom altanene.
Langestrands Enighets kirke er vernet, som alle kirker bygd mellom 1650 og 1850, de som er oppført før dette er fredet. Kirkens arkitektoniske form gjør at benkene kommer tett på alterringen, noe som gjør at det ikke er mye plass til å bruke kirken til andre formål som man i dag gjerne gjør, for eksempel konfirmasjonsundervisning og andre tiltak som engasjerer barn og unge. Det har vært søkt om endringstillatelse på galleriet for litt mer tumleplass for lekende barn, men dette ble avslått.
Det var prost Sartz som innviet kirken i 1818, og i dag er det Oddrun Pedersen som forretter her.
Takk til Nini Borch-Jenssen for hennes imøtekommenhet.
Langestrand kapell
På toppen av Veldrebakken finner vi ”Skauløkka” og her ligger Langestrand kapell med den nyeste delen av kirkegården. Da det begynte å bli trangt om plassen rundt Enighets kirke nede på Langestrand og det var lite utvidelsespotensiale her, begynte kommunen å lete etter løsninger på tomteproblemet.
Skauløkka ble en mulighet, men denne tomta lå i Brunlanes og det var derfor litt diskusjoner rundt dette. Til slutt ble det enighet om at til tross for at tomta lå over grensa, ville kapellet og kirkegården uansett ha tilhørighet til Langestrand. Treschow-Fritzøe solgte velvillig tomta, og for den nette kjøpesum av hele kr 1,-.
Byggingen ble påbegynt i 1897 og antas å være ferdigstilt senest i 1898. Kapellet er et stilrent og enkelt hvitmalt bygg. I de senere årene har det kommet til en liten kjøkkenkrok og kontorpult i bakkant av kapellet. På høyre side av inngangen står det et relativt uvanlig ”klokketårn”, jamfør Langestrand kirkes støpul.
Et kapell defineres som et kristent hellig rom eller bygning. Og hvis det er satt av til en begrenset form for gudstjenester, er det vanlig å regne bygget som et kapell isteden for kirke. Det eneste som er av kristne symboler i Langestrand kapell, er korset på taket over inngangen og noen enkle kors på vegglampene inne. Dette gjør at også andre menigheter har brukt kapellet til gudstjenester og samvær.
Også inne finner vi igjen den samme enkelheten. Interiøret er holdt i hvitt, gult og mørk blått med innslag av messing. Gulvene er lakkert furu og midtgangen er dekket av løper i samme blåfarge som benkene. Kapellet er ofte i bruk, og nettopp enkelheten er det som tiltrekker mange av de som ønsker å ta et siste farvel her – det er ikke så mye som tar oppmerksomheten fra seremonien. I dag er det bare urnenedsettelser her oppe på Veldrebakken, men kapellet mye i bruk og kirkegården alltid velstelt.
Vi retter en takk til Åge for hans meningers mot, gjestfrihet og engasjement.
Langestrand gml kirke
Den eldste kirken på Langestrand finner vi dessverre ikke andre spor etter enn noe av interiøret i den nye kirken. Etter all sannsynlighet var den plassert til venstre for verksporten, under det som i dag er parkeringsplass. Nils Lange fikk tillatelse til å oppføre kirken på grunnen til Damsbakken gård i 1642 for den voksende menigheten, eller også for at Langefamilien skulle ha et huskapell. Enken etter Nils Lange, Merete, skal etter sigende ha blitt gravlagt under alteret i 1656.
I 1692 fikk Gyldenløve utbedret kirken, men allerede i 1730-årene skal den ha vært i svært dårlig stand, selv om noen utskiftninger allerede var gjort. Blant annet skal det innvendige tregulvet i kirken ha blitt byttet ut med teglstein. Et klokketårn var også kommet til, samt et sakristi på venstre side av bygningen. I storflommen året 1653, som gjorde store ødeleggelser for bedriften på Verket, sies det at Farriselva tok med seg kirkegården natt til 3. september. Samme natt forsvant for øvrig også Fresjeborgen.
Selve kirkebygget var bygget i samme stil som Larvik kirke, med rektangulært langhus og et lavere og smalere kor. Bygningen var laftet. I gamle papirer står det at kirken var omtrent 32 meter lang, 9 meter bred og 4,5 meter høy, og at taket var bordkledd. Klokketårnet skal ha vært kvadratisk på 4,5 meter x 4,5 meter, og nesten 9 meter høyt, og utvendig hvitmalte bord med pyramideformet tak, tekket med stein. Det sies at interiøret var marmorert, som i den senere kirken, og at både dekoren og malingen ble fornyet i 1758 av malermester Koch. Rundt 20 år senere ble interiøret lysnet for å følge trenden. Døpefatet fra katolismens høytid, står nå i den nye kirken og vitner om sotingenes lange tradisjoner med kirkebygg. Sokkelen fatet opprinnelig sto på står i dag på Larvik Museum og er støpt i jern.
I 1811 var kirken i elendig forfatning, og lå dessuten i veien for bedriftens behov. Det ble derfor besluttet at den skulle rives samme år.
Under er tre av maleriene avbildet som i dag henger i den nye Langestrand kirke: Pasjonsviser fra 1752 – skjenket av forvalter Knut Mørch, Christian IV’s syn fra 1625 som er maken til maleriet i Kjose kirke fra samme årstall, og en allegorisk fremstilling av dåpen fra 1706, som er skjenket kirken av Edler og frue.
På en av portbygningene til Verket henger gravplaten til minne om Niels Friis Pedersen, som var ”OberMarsMæster” og på den andre bygningen kan vi se hans hustru Elisabeth Friis’ minneplate. Ellers er det ikke mye som vitner om at det på Langestrand har ligget en utsmykket kirke, omtrent der museets sørvestre hjørne er i dag.
