Stikkord: Kjose Kirke

Kristningen av det norske folk startet på slutten av 900-tallet, da Olav Tryggvason lot holde den første gudstjeneste i Norge ved Moster på Bømlo, og deretter bygget den første kirken på samme sted. Våre første misjonærer var munker, vikinger som var blitt omvendt til kristendommen i utlandet, og biskoper som fulgte sine konger. Men det er slaget på Stiklestad i 1030 som står frem som det endelige skillet mellom hedendom og kristendom her til lands. Faktisk er det funnet kors-symboler i graver som er datert til år 700, så det må ha vært en viss kontakt med kristendommen i Europa, før den ble innført til Norge. Det ble jobbet både utrettelig og nokså brutalt, og i løpet av 1100-tallet var de fleste nordmenn døpt.

De første kirkene ble reist på av lokale stormenn på deres egne gårder eller landområder, for eksempel Berg steinkirke, som ble bygget av lensherrene på Manvik.

For folk i det daglige fikk også kristendommen en påvirkning – de hedenske skikkene ble forbudt (som for eksempel å spise hestekjøtt eller legge ut barn for å dø), og nye seder ble innført – faste og påbud om ølbrygging før høytider, og skjenken skulle gis til Jomfru Maria og Kristus. I tillegg ble det helt nye regler og ritualer rundt begivenheter som bryllup, fødsel og død. Strenge straffer ventet de som ikke fulgte de nye lovene.

På 1500-tallet kom den lutherske reformasjon fra katolske til protestantiske gudstjenester, slik at folk kunne følge med i det som ble sagt da prekenen ikke lenger ble utført på latin. Dessuten ble det en forandring i kirkens innvendige og utvendige form. Blant annet kom prekestolen i sentrum, slik vi kjenner den i dag, og bruken av røkelseskar og andre katolske rekvisitter forsvant. De størst forandringene kom kanskje i forhold til eiendom. Nå var det kongen som overtok jordegodset som kirkene før hadde hatt i sitt eie, og åndelig sett klarte ikke folk flest å henge med i utviklingen som fant sted hos overklassen på grunn av slitet med å mette alle familiens sultne munner og mager.

På slutten av 1600-tallet begynte kongen å selge kirker til privatpersoner på grunn av pengemangel, mot at de påtok seg vedlikehold og driftsutgiftene til kirkene. Den første som kjøpte opp var faktisk grev Gyldenløve, som overtok alle kirkene i grevskapet i 1671. Kirkene var interessante salgs- og kjøpsobjekter på grunn av mye jordegods og de faste inntektene de ga. I løpet av få år ble så mange som 620 kirker i Norge solgt til private.

Rundt 1740 ble konfirmasjon innført i den norske kirken, og dette var jo også en del av skoleopplæringen – og i en periode nærmest den eneste grunnen til at barna fikk undervisning.  Grunnloven i 1814 fastsatte at den evangelisk-lutherske tro skal være kongerikets offisielle religion.

Når det gjaldt prestene i Brunlanes, vet man faktisk en hel del. Det går et skille mellom de katolske og de lutherske, og den første katolske presten i bygda nevnes i historien allerede før svartedauen, Viking Torgeirsson, eller Sira Viking, som han skulle tituleres, prest på Berg i 1335. Det antas at Brunlanes bare hadde en prest i virke etter den voldsomme minkingen i folketallet etter pesten som raste, og i Tanum finner vi Audun Labbason i 1376. Det finnes også nevnt flere huskapellaner, blant annet hos sognepresten på Tanum og hos storfolket på Manvik og Brunla (for eksempel Aasmund Torgeirsson). Det er flere hull i dokumentasjonen over prestene her ute, men fra 1419 til 1429 finner vi Helge Sveinsson på Tanum. Deretter Torgeir Halbjørnsson fra 1440 til 1452. Den siste katolske presten vi kjenner navnet på var prest på Neset i 1474, Dominikus Mikkelson.

Etter reformasjonen finner vi de lutherske prestene i Brunlanes, og av disse er Nils nevnt som den første i 1538 og i 1549 finner vi Torger som sogneprest samme sted. Deretter finner vi Jakob Villassøn i 1549, og så 4 generasjoner i samme slekt; Jens Mogenssøn i fram til 1592 og Nils Jenssøn til 1600, deretter sønnen Peder Nilssøn fra 1600 til 1614, og neste ledd Kristoffer Pedersssøn fra 1614 til 1656. Sistnevnte var faktisk prest i Brunlanes i 44 år og fikk gode skussmål av biskopen. I tillegg var han bygdas største jordbruker og fikk lagt begge Hvatum-gårdene under prestegården. Til sammen hadde denne slekta prestesetet i minst 80 år og satte utvilsomt sitt preg på Neset.

I 1659 ble det ordinert ny sogneprest, Jens Erikssøn Bugge, som forble sogneprest til sin død i 1679. Han hadde tidligere vært kapellan hos forrige sogneprest, og fortsatte i sin læremesters fotspor når det gjaldt dyrking av jorden, også på Berg, samt handel med trelast og leie av Halle sag. Denne sognepresten foretok den aller første folketellingen for Brunlanes i 1665. Gregers Borgessøn kom så til Neset fra Kragerø i 1670 etter en lite heldig episode med menigheten, her ble han bruker på Østre Hvatum, sogneprest og prost. En nokså bemidlet prest som også ga lysekrone til Tanum kirke før han døde i 1712.

Fra 1712 til 1726 var Hans Anderssøn Mow sogneprest her ute og var den første som fikk bygd skolehus i Brunlanes, og i 1726 overtok Peder Humble, som innen han ga kallet videre i 1741, titulerte seg prost. Han samlet inn penger til skolehus på Tanum. Deretter fikk vi en dansk prest på Neset – Carl Ferdinand Treu fra 1741 til 1765, med grev Danneskjold Laurvigs hjelp. Han fikk mye ros av biskopen for sitt arbeid med undervisning av ungdommene, og ble også utnevnt til garnisonsprest i Fredriksvern. Det står å lese at han i sine siste år strevde med oppbyggingen av ny prestegård. Etter hans død hersket det en stund full forvirring om dokumentasjonen han hadde etterlatt seg, eller rettere sagt, mangelen på dokumentasjon. Det ble til sist antatt at Treu ikke engang hadde ført kirkebøker, og at han dessverre hadde gjort kort prosess med en del av forgjengernes notater og bøker, så disse ble tapt for framtiden. Brunlanes har derfor i dag ikke kirkebøker lenger tilbake enn til 1766.

Etterfølgeren i dette rotet, og den som måtte ta tak i alt som under Treu var blitt en smule uryddig, var Christian Henrik Nordborg som tro til i 1765. Han hadde vært skipsprest til Kina og sogneprest i Jylland før han kom hit. I tillegg til prestestilllingen hadde han også embed ved Fredriksvern. Nordborg var den første presten som flyttet inn i den nye prestegården, men alt i 1771 dro han hjem til sin himmelske far rett før en gudstjeneste. Det spesielle er at han på forhånd må ha visst sitt dødsår, for ved hans død var gravplaten allerede ferdig støpt med blant annet riktig årstall:

”1771. Læser. Den du er var jeg. Den jeg er bliver du.
Betænk derfor de sidste Ting. Christian Nordborg.”

I 1772 kom Andreas Christian Henne, og var sogneprest her i 25 år. Det sies om ham at han var arbeidslysten, men også at han hadde lett for å miste motet. Straks etter ankomst ville han reformere skoleverket, men kom på kant med bygdas innbyggere, og da særlig helgeroingene. Dennes sønn, Christian Conrad Henne, overtok i 1799, og fikk Brunlanes kald som 25-åring. Han hadde tuberkulose og døde allerede i 1800.

Den neste presten er fremdeles godt kjent her ute – Jens Clemmetsen Samsing – sogneprest i Brunlanes fra 1800 til 1829. Han var en nokså uvanlig prest med et stort hjerte for de mindre heldige stilte og kanskje var han også en smule mer klarsynt enn de fleste av oss. I alle fall kommer man stadig over historier som både forskrekket, moret og forundret hans sognebarn. Det sies om ham at på prestegården går han igjen med hodet under armen, men den samme historien fortelles om flere av prestene. Alt i alt var nok ikke Samsing den som hadde de strammeste tøylene om menigheten. Den triste historien om neste etterfølger, Christen Smith Bugge, forteller også noe om at arbeidsforholdene ikke alltid var så mye å skryte av den gangen. Han holdt sin tiltredelsestale i Berg og pådro seg lungebetennelse i den kalde og trekkfulle kirken. Etter 8 dagers forløp døde han, og var altså bare prest i Brunlanes i 14 dager.

En av de mest kjente prestene her ute var nok kanskje Paul Winsnes, som tiltrådte i 1830. Han ble også valgt til bygdas ordfører da Formannskapsloven ble vedtatt for økt lokalt selvstyre i 1837. Han var jo den eneste med høyere utdanning, sogneprest fra 1835, og hadde i flere år vært en selvfølgelig og sentral person i Brunlanes, både som leder og veileder i moralske og medmenneskelige relasjoner. Han fikk igjen dreisen på konfirmantundervisning og noe av det ”vanstyret” som hadde vært under Samsing. Han overlot både prekestolen og ordførersetet til Hans Cato Aall i 1845, da Winsnes selv ble prost i Vang.

Men sogneprestene hadde mange oppgaver og man kan nær bli ledet til å tro at forrettinger og andre kirkelige handlinger bare var en bi-gesjeft. Som leder for fattigkommisjonen tok han ansvar for foreldreløse barn, uføre, syke, fattige og gamle. For presten spilte det ingen rolle om det var selvforskyldt eller medfødt, alle hadde krav på beskyttelse, hjelp og bønn. I Brunlanes var presten leder av fattigstyret fram til 1885, da prost Klem overlot vervet til Thor Anvik. Men selvskrevne i styret var de likevel fram til 1964. At prestene også hadde ansvar for det første skolevesenet i bygda kan du lese om i skolehistorien. Sogneprest Aall jobbet iherdig for å anskaffe orgel til Berg kirke, og både orgel og klokke til Kjose, i tillegg ønsket han fast ansatt organist i begge kirkene. Selv hadde han samlet inn 55 spesidaler til Kjose og 47 spesidaler til Berg, og fikk tillatelse til å kjøpe orgel for 25 spesidaler av skolelærer Thoresen, som måtte repareres og males før det kunne settes inn i Kjose kirke. Kirkeklokken på 100 pund kom fra støper Olsen i Sem sogn. Orgelet til Berg kirke ble kjøpt fra enkemadam Falckenberg for 45 spesidaler, men dette måtte også flikkes litt på. Organister til begge kirkene fikk han også innvilget.

Etter sogneprest Aall fulgte Mouritz Gleerup Klem fra 1863, og Th. Crøger fra 1887 til 1901. Dette var perioden da Den evangelisk-lutherske Frikirke i Brunlanes ble grunnlagt, og disse to kjempet harde åndelige kamper for å beholde menighetene sine, men dette la likevel grunnlaget for at de begge søkte avskjed fra embetet ute på Neset. Klem fikk imidlertid gjennomført flere av sine hjertebarn, blant annet kom det faste skoler i hele bygda.

Mouritz Gleerup Klem
 

Både de geistlige og andre måtte ta sin skjerv når det kom epidemier til bygda, som for eksempel i 1853 da kolera-epidemien kom med et hollandsk skip som la inntil i Larvik. På det verste tok koleraen 10 ofre pr døgn, og prost Münster reddet livsmotet til mange syke fordi han snakket med pasientene uten å frykte for sin egen sikkerhet. I denne perioden ble de døde begravd allerede dagen etter, og det fortelles historier om folk som har hørt banking i kistelokkene under bortkjøring, noe som kan tyde på en nokså hastig prosess…

Prestene med sin noe strenge moral og sjelesørging, fikk nok et par motstandere i bygda også. Sogneprest Fredrik Thomassen (prest her ute fra 1902 til 1922) henvendte seg i 1913 til formannskapet etter at ”Amtstidende” i flere uker hadde kommet med angrep på ham og da disse også ble gjengitt i blant annet Aftenposten, spurte han i skriftlig henvendelse om formannskapet delte denne oppfatningen av ham. Til svar fikk han at han var særdeles avholdt i Brunlanes, både som prest og menneske, og at det var et ualminnelig godt forhold mellom ham og menigheten.

Andreas Fleischer fulgte etter Thomassen som sogneprest her ute, og ble etterpå utnevnt til biskop i Bjørgvin. Halfdan Riiser overtok deretter, og var her de vanskelige årene fram til 1948, da Sigfred Andreas Sigurdson ble sogneprest i Brunlanes. Christoffer Knudsen Kobro overtok embetet i 1955 og ble til pensjonsalder, da Sigurd Viking Laland overtok fram til 1984. Leif Isachsen ble da prest her ute til Kjartan Almås videreførte det åndelige ansvaret i 1992.

Halfdan Riiser

Hadde det ikke vært for prestene, hadde nok neppe poteten opptatt så mye oppdyrket areal i Brunlanes. Fra 1760, omtrent fra Treus tid, har den vært dyrket i Norge, etter at flere prester fikk menighetene til å innse hvor ernæringsmessig riktig denne ukjente og ”eksotiske” planten var. Det er ikke få sognebarn disse prestene har hjulpet og samtalet med i alle disse årene, og livet her ute hadde nok sett helt annerledes ut i dag om vi ikke hadde hatt prestenes påvirkning når det gjelder distriktets utvikling – både ved åndelig og praktisk lærdom.

Et tiår etter krigens slutt ble det reist minnesmerker over bygdas falne, slik at disse kunne bli hedret og minnet for all tid. Bautasteiner står ved sognets tre kirker – Kjose, Tanum og Berg. Steiner til ettertanke for både ung og gammel, og absolutt et sted man bør ta lua i hånda.

I dag er Asle Zimmermann sogneprest i Brunlanes, eller riktigere; sogneprest i Larvik prosti med tjenestested Kjose og Tanum sogn. Han har tidligere vært kapellan i Østfold og sogneprest i Ofoten, så han har lang erfaring i å lede menigheter både i glede og sorg. I hele landet er omtrent 83 % av innbyggerne medlem av Den norske kirke, og til sammen holdes det rundt 70.000 gudstjenester i de 1600 kirkene, så kirken er fremdeles en stor og viktig institusjon i Norge. En ting som er sikkert – brunlanesinger er stolte av kirkene sine!
 
I tillegg til disse prestene, har vi hatt en rekke prester både i Berg og på Langestrand, samt kapellaner, hjelpeprester, klokkere, organister og kirkegårdsarbeidere ved alle kirkene. Disse er ikke tatt med, men er like fullt en viktig del av tradisjonen og historien.