Stikkord: Kirke i Larvik

 

Steinkirken på Berg er kanskje den flotteste og eldste middelalderkirken som finnes på hele Østlandet. Kirken er viet til St. Laurentius, noe som også kan tyde på at kirken er fra 1000-tallet – de kirkene som ble bygd på 1100-tallet er stort sett Olavs-kirker. Nå står den oppført som en kopi, og våpenhuset som i en mellomperiode var inngang, er ikke tatt med, slik at kirken skal være så lik originalen som mulig. Stilen er angelsaksisk, og den er oppført i naturstein.

Arkitektonisk er kirken spesiell på grunn av sitt firkantede kor og romerske hvelv over dørene. Buene var hugget av ett stykke. Selve murveggen er fra en meter til nesten to meter tykk. Kirken hadde tre innganger – to for oss ”vanlig dødelige” og en for de geistlige. Den sistnevnte er ikke mer enn tre plankebredder bred, og ble nok brukt av den første presten vi kjenner til i Brunlanes, Viking Torgeirsson i 1335.

Kirken forfalt stadig mer og i 1882 ble den delvis revet. Da kom det til syne en grav med levninger etter en voksen i murveggen, halvannen meter fra korets møne. Man mener det stort sett var kongelige som ble gravlagt på dette viset, og i dette tilfellet kan det være lendemennene fra Manvik gård, som på den tiden nærmest var å regne for kongelige. Andre velstående kjøpte seg også gravplasser inne i kirken, og før var midtgangen dekket av gravplater. Disse ble dessverre kjørt til Barkevik for omsmelting, men på grunn av datidens lave jernpris dekket det knapt omkostningene for transporten dit.

I 1911 hadde steinene rast inn i kirken og en del av dem ble fjernet. Etter utrettelig arbeid og pågangsmot sto i 1970 kirken på nytt klar til bruk, etter en omfattende restaurering og oppbygging. Under denne prosessen kom arkeologene over 324 mynter, de fleste av dem fra middelalderen da det var vanlig å kaste mynter på gulvet som en slags syndsavlat. Myntene er datert med årstall fra 1177 til 1712.

I dag er kirken utstyrt med benker og åpningen til koret er større i dag enn den var da kirken var katolsk. De tidligste kirkegjengerne i Brunlanes hadde derimot ikke stort å sitte på i sin tid – man sto på jordgulvet, eller for de som måtte sitte fantes det lave, oppmurte benker langs veggen. Etter en omfattende oppussing i 1592 ble det satt inn stolstader, slik at de troende hadde noe å lene seg på. Dessverre er ingen av disse bevart.

På slutten av 1500-tallet fikk kirken et vindu, som ga litt mer lys enn den rundbuede gluggen i korgavlen. I tillegg kom den vakre prekestolen i renessansestil og de to alterstakene i messing, som fremdeles står i kirken. Steinkirkens kostbare eiendeler ble oppbevart under himlingen på loftet i et eget lite avlukke. Altertavlen som kom til på samme tid, står nå i Berg trekirke som ble bygd i 1878.

Av andre severdigheter finner vi 12 små apostelfigurer i tre, antagelig fra 1600-tallet, men overrakt kirken som gave i 1988, og gravstøtten i sandstein fra 1100-tallet som ble funnet på området under restaurering.

Den store tavlen som henger på kirkens østre vegg er gitt av Dorthe Christensdatter tidlig på 1600-tallet. Nederste del av maleriet viser henne, hennes tre ektemenn og barn. Historien forteller at Dorthe fikk tillatelse av kongen til å sitte med gården så lenge hun var gift, derfor er de tre menn forevighet på maleriet. Det merkelige er at to av dem er malt (i tillegg til henne selv) med bare halve ansikter, og den tredje uten ansikt i det hele tatt. To av barna hennes har antagelig vært dødfødte eller dødd tidlig, for de to i reiv er også uten ansikter. Tre av barna er litt større og har som de voksne, fått initialene sine med.

Teksten på tavlen sier dette:
«Denne tavle er bekosted af ærlig og gudfryktige qvinde Dorthe ChristensDatter paa Eidsteen til efterminde af hende og hendes husbonde som var Hans Marchusen som døde I opstol og blev samme stads begraven I kirken Anno 1590 Hans Foed som Gud kaldet Anno 1597. Salig Bertel Andersen som er hensoven udi herren Anno 1601. Og begge ligger her begraven ved Berg Kirke.»

I dag brukes kirken mest til bryllup, men en og annen gudstjeneste holdes her fremdeles.
En stor takk til Magnar for hans tid, velvillighet og kunnskap.

Bildegalleri: