Stikkord: Himmelbilder

Skylaget

  By Om himmelen

Klassifiseringssystemet av skyer ble i 1803 lagt frem av kjemikeren Luke Howards. De latinske ordene som benyttes er Cirrus: hårlokk, Stratus: lag, Cumulus: haug, og Nimbus: regn.

Skylagene er delt opp i fire grupper og bestemmes av skyenes høyde over jorden. Høye skyer befinner seg fra 5000-13 000 meter over bakken, mellomhøye skyer befinner seg 2000-5000 meter over bakken og lave skyer fra 0-2000 meter over bakken. Gruppe fire er skyer som dannes vertikalt, og slike skyer er så tykke at de ikke kan sorteres etter høyde over bakken.

Det nederste laget i atmosfæren er troposfæren og deles i tre lag, nedre, midtre og det øverste. Høydegrensen endrer seg etter breddegradene man befinner seg på. Her i Europa er skyene i de laveste lagene på opp til 2000 meter, midtre opp til 6000 meter og de høyeste på opp til 12 000 meter over bakken

Cirrusskyer som er de høyeste skyene består av små iskrystaller. En gjennomsnitts iskrystall inneholder mellom 1016 og 1018 vannmolekyler. Selv om det ikke finnes to nøyaktig like iskrystaller finnes det flere forskjellige typer av dem, og formene på iskrystallene avhenger av temperaturen.

Stratus, stratocumulus, nimbostratus og tåke som er i kategorien lave skyer, oppstår som et resultat av vanndamp som kondenserer og blir til skyer. Stratusskyene produserer duskeregn som er regndråper mindre enn 0,5 mm i diameter, og som svever sakte ned mot jorden.

Les om skylagene og om himmelen vår her

Les også om gamle værtegn…

Altocumulus

  By Om himmelen

Altocumulus (Ac), eller rukleskyer som de også kalles, er bygd opp av oppblåste skydotter eller skyruller. De vanligste forekomstene av denne skytypen har oftest mørke skyggesider i underkant. Skyene finnes fra 2-5000 meters høyde og de kommer som regel i forkant av en kaldfront, eller de kan fortelle oss at det brygger seg opp til torden i løpet av dagen. Spesielt hvis skyene kommer fram på varme og fuktige sommermorgener kan de vise oss at torden er i annmars.

I hovedsak inneholder disse skyene underkjølte vanndråper, men i lave temperaturer kan de inneholde iskrystaller. Skyene kan slippe nedbør hvis de er tykke i laget.

 

 

 

 

 

 

Altostratus

  By Om himmelen

Lagskyene har navnet Altostratus (As) og befinner seg i midtsjiktet på 2-6000 meters høyde. De består av små vanndråper og iskrystaller, og kan dekke flere hundre kvadratkilometer med himmel. Når solen skinner på skylaget, blir solstrålene matte. Skytypen bærer med seg veldig lite nedbør, men kan ved tykkere skydekke gi fra seg både snø og regn. De kan også indikere på at nedbør er i oppbyggingsfasen når skylaget er tynnere. Denne skytypen kan være skumle for all flytrafikk i denne høyden, på grunn av isingsfaren.

 

 

 

 

 

Cirrocumulus

  By Om himmelen

Cirrocumulus (Cu) kalles også for makrellskyer. Skytypen ses som små, slørete kuler oppe på himmelen og har oftest formasjon som en makrell. Dette er horisontale skyer dannet i ca 6-12000 meters høyde. De består av sløraktige, hvite skydotter som er dannet av iskrystaller. Klimamessig er de like som Cirrus-skyene som også kan fortelle at et tyngre skydekke er på vei.

Skylaget oppstår når de blir varmet opp fra undersiden, som fører til at luften synker og stiger inne i skylaget, og drar med seg iskrystaller opp og ned. Dette fester seg som et slør og på Cu kan dette forme seg til makrell-lignende formasjoner sett fra Jorden, da disse ligger meget høyt i atmosfæren. Og ser man disse skyene under Cirrus-skyer kan dette danne flotte fargespill.

 

 

 

 

 

 

 

 

Cirrus

  By Om himmelen

Cirrus (Ci) er hvite skyer som er fjæraktige. Fjærskyer som de kalles, finnes i høyder 4-6000 meter opp i troposfærens høyder. Skyene har nærmest et slør av tynne fibre som henger sammen, de er litt pistrete og det henger ofte lange tynne slør ned fra dem. Slørene er formet ettersom iskrystaller faller ned fra hovedskyen ned til et luftlag med litt større hastighet i vinden. Slik blir formen dannet på fjærskyene. Ser du en slik sky som brer seg utover store områder i forskjellige formasjoner og kanskje litt forskjellige høyder, er den dannet av vindens retning og fuktbestand i atmosfæren. Skyene kan også indikere på at tyngre skyer som regn, er på vei mot stedet du befinner deg, eller de kan være en rest av et tordenvær som har funnet sted kort tid i forveien.

Fjærskyene ses som oftest på klar, blå himmel, og styrken og formen i skyen kan gi oss en indikasjon på hvor sterk og i hvilken retning vinden har gått oppe i disse høydene. Disse skyene gir aldri fra seg noen form for nedbør, som mange av våre andre skytyper gjør.

Som oftest er gradene nede i -40o C i dette skylaget, og skyene består av meget små iskrystaller, ikke vanndråper som er vanlig for mange skytyper i lavere høyder.

I forhold til klima så vet man ikke om fjærskyen varmer eller kjøler Jorden, men den medvirker i atmosfærens drivhuseffekt og Jordens albeno, altså hvor mye sollys Jorden reflekterer.

 

 

 

 

 

 

 

 

Cumulonimbus

  By Om himmelen

Cumulonimbus (Cb), dette er bygeskyer som kan strekke seg 12 000 meter rett til vers. I ytterst spesielle forhold kan de nå helt opp til 20 000 meters høyde og komme inn i stratosfæren. Skyen inneholder vanndråper i lave høyder, mens den øverste består av iskrystaller. Dette er en skytype som skaper vind, regn, lyn og torden og på det mest ekstreme kan den utvikle tornadoer også. Finnes over hele verden med unntak av arktiske strøk. Det er tre faktorer som må til for at denne skytypen skal etableres; høy fuktighet, varm og turbulent luft, og en energikilde til å løfte lufta raskt opp.

Kan oppstå på varme sommerdager med mye fuktighet eller over fjell der lufta blir presset oppover. På våren og sommeren oppstår denne skyen vanligvis på ettermiddagen på grunn av jordoverflatens oppvarming.

 

 

 

 

Nimbostratus

  By Om himmelen

Nimbostratus eller nedbørskylag som dette kalles. Skyene danner et mørkegrått skylag og gir oftest langvarig nedbør og er en nedbørsky enten i form av regn eller snø, som hører til gruppen Stratus. Skyen dannes stort sett under 2500 meter og er heldekkende for solen med sin tykkelse på opp til 3000 meter. Skylaget kan strekke seg over store horisontale områder. Inneholder både vanndråper og iskrystaller.

 

 

 

 

 

 

 

Stratocumulus

  By Om himmelen

Stratocumulus (Sc), bukleskyer, er mørke skyer med skyggelegging og er blant de mest vanlige skyene over hele verden. Stratocumulus tilhører den lave skytypen og blir til i høyder fra 600-2000 meter, og består av skydotter i flak eller valker. Oftest er de flate på undersiden, men har mer ujevn overflate og kan strekke seg over flere hundre kvadratkilometer. De består hovedsakelig av vann, men kan ved lave temperaturer inneholde iskrystaller og snø. Dette skylaget kan utvikle seg til flere skytyper i løpet av dagen og har de ikke utviklet seg innen 15-16.00 tiden når bakketemperaturen er høyest, pleier skyene å løse seg opp slik at himmelen er skyfri om kvelden.

Skytypen gir fra seg lite nedbør, men er de tykke nok kan de slippe ned litt lett regn, dusk og yr, samt litt snø hvis temperaturen er lav nok for den type nedbør. Men skyene er mest sett i forbindelse med oppbygging til dårligere vær, eller i etterkant av dårlig vær.

 

 

 

 

 

Stratus

  By Om himmelen

Stratus (St), eller tåkeskyer, er et lavt skylag som er forholdsvis tett og jevn i utførelsen. Den kan dannes veldig nært bakken, faktisk så nært som et par meter fra bakken og opp til 2500 meter. Fargen varierer fra hvit til grå, og tykkelsen varierer stort sett fra et par meter og opp til 500 meter, mens horisontalt kan den strekke seg uendelig langt. Stratus kan gi fra seg lett yr eller regn, eller lett snø hvis gradene tillater det. Tåken gir meget sjeldent haloer med mindre det er iskrystaller i skyen.

Når tåken blir varmet opp av solen og starter oppstigningen, dannes noe som kalles tåkestratus.

 

 

 

 

 

 

 

Lysende nattskyer

  By Om himmelen

Lysende nattskyer dannes på ca 80 000 meters høyde, lokalisert i mesosfæren. Det betyr at lysende nattskyer befinner seg høyt over alle andre skyer, og det hevdes og menes så mangt om årsaken til disse skyenes dannelse. Det menes blant annet at disse skyene dannes av forurensning etter vulkanutbrudd eller annen forurensning i atmosfæren, og noen mener at skyene trolig skyldes kondensasjoner på støvpartikler. Vanlige skyer blir mørke om natten, men de lysende nattskyene lyses opp av solen på grunn av deres enorme høyde. Skyene er bare observert og fortalt om i nyere tid så dette kan også være menneskeskapt forurensning, uten at man klarer å se mekanismen i hendelsen. For at de skal oppstå må solen stå 6-16 grader under horisonten, og Norge er et av landene hvor dette best kan observeres. Skyene beveger seg meget sakte og ses bare i klarvær, og fenomenet er klarest i juli.

 

 NLC  – Noctilucent clouds

 

 

 

 

Perlemorskyer

  By Om himmelen

Perlemorskyene, eller polarstratosfæriske skyer, oppstår når solen befinner seg under horisonten og lyser på iskrystaller i skyene. Ved solnedgang er den mest vanlige tiden på døgnet man kan se disse flotte skyene. Solen brytes i iskrystallene og et flott fargespekter viser seg. Perlemorskyene dannes stort sett i polare områder fra desember til februar når atmosfæren er på sitt kaldeste, i denne tidsperioden er solens posisjon mest gunstig for å lage perlemorskyer. Perlemorskyene er dobbelt så høyt oppe som vanlige skyer og har en høyde på 20 000–30 000 meter.

 

 

 

 

 

 

 

Regnbue

  By Om himmelen

I generasjoner har historien om gullet i enden av regnbuen blitt fortalt, men om dette viser seg å stemme er den dag i dag ikke bekreftet. Indianerne på sin side mente at det var broen mellom liv og død de observerte på himmelen, men sannheten er vel noe enklere, mener forskerne. For en regnbue er en optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. Veldig ofte kan man se en sterkt lysende regnbue, som blir svakere og svakere før den blir helt borte. Det som avgjør fargestyrken i regnbuen er størrelsen på regndråpene – store regndråper lager klar og tydelig regnbue, mens små dråper lager mindre synlig regnbue. Regnbuen har syv farger: rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. I tillegg kan man noen ganger se to ekstra farger som er turkis og lilla. Disse fargene er det vi kaller det synlige spekteret, fargene vi ikke kan se er ultrafiolett, som gjør at vi blir solbrent, og infrarødt. Infrarødt kan man kjenne på huden, ved at det varmer.