Stavern
Fargerike og spennende skyformasjoner durer forbi Stavern i stor fart
Stikkord: Himmel
Skylaget
Klassifiseringssystemet av skyer ble i 1803 lagt frem av kjemikeren Luke Howards. De latinske ordene som benyttes er Cirrus: hårlokk, Stratus: lag, Cumulus: haug, og Nimbus: regn.
Skylagene er delt opp i fire grupper og bestemmes av skyenes høyde over jorden. Høye skyer befinner seg fra 5000-13 000 meter over bakken, mellomhøye skyer befinner seg 2000-5000 meter over bakken og lave skyer fra 0-2000 meter over bakken. Gruppe fire er skyer som dannes vertikalt, og slike skyer er så tykke at de ikke kan sorteres etter høyde over bakken.
Det nederste laget i atmosfæren er troposfæren og deles i tre lag, nedre, midtre og det øverste. Høydegrensen endrer seg etter breddegradene man befinner seg på. Her i Europa er skyene i de laveste lagene på opp til 2000 meter, midtre opp til 6000 meter og de høyeste på opp til 12 000 meter over bakken
Cirrusskyer som er de høyeste skyene består av små iskrystaller. En gjennomsnitts iskrystall inneholder mellom 1016 og 1018 vannmolekyler. Selv om det ikke finnes to nøyaktig like iskrystaller finnes det flere forskjellige typer av dem, og formene på iskrystallene avhenger av temperaturen.
Stratus, stratocumulus, nimbostratus og tåke som er i kategorien lave skyer, oppstår som et resultat av vanndamp som kondenserer og blir til skyer. Stratusskyene produserer duskeregn som er regndråper mindre enn 0,5 mm i diameter, og som svever sakte ned mot jorden.
Les om skylagene og om himmelen vår her
Halo og bisol
Iskrystaller i bevegelse virker som prismer og er grunnen til at vi får se optiske fenomener som bisoler og haloer på himmelen. Krystallenes tilfeldige orientering og solens skinn danner halo, og på bestemte plasser på haloen vil det danne seg bisoler, de ser vi som sterkt belyste områder til høyre og venstre i vanntrett posisjon for solen. Haloer har fra gammelt av blitt brukt som værtegn, og det viser seg faktisk at i etterkant av en halo så kommer det veldig ofte regn. Det er ikke garantert nedbør, men i stor prosentandel av tilfellene stemmer dette.
Fargede skyer
De fleste har en eller annen gang sett en solnedgang eller soloppgang med flotte farger og sky-kombinasjoner. På vei gjennom atmosfæren blir noen av lysstrålene brutt, eller spredt av molekyler i lufta, dette gir opphav til blå himmel og spektakulære farger i solnedgangene. Det er solen i kombinasjon med vann og iskrystaller i skyene, som danner dette fenomenet med fargede skyer i forskjellige kombinasjoner og styrker. Ved en solnedgang eller soloppgang har solen opptil 30 ganger så lang lysavstand fra jorden i forhold til midt på dagen, og på vei møter solstrålen på alt fra menneskeskapt forurensning, vulkanutbrudd, aske fra branner og røyk, og forurensning fra ytre rom. Lyset som vi oppfatter som hvitt, er blandet sammen av fargene rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Hver av fargene har i det synlige spekteret en bestemt bølgelengde, rødt og oransje har lengst bølgelengde, mens fiolett og indigo har de korteste. Ved en solnedgang møter solstrålen langt flere molekyler på grunn av lengre avstand, og sprer enda mer av fiolett, gult og grønt lys. Av denne grunn ses bare det røde og oransje lyset fra bakken, det samme skjer ved soloppgang. Først når solen er over horisonten kan vi se lyset som hvitt.
Her kan du se fler solnedganger hvis du ønsker!
