Vi kan ikke skrive om Brunlanes uten å lage en artikkel om Raet, det er jo dette som gjør distriktet så unikt som det er. Det kalles Vestfoldraet eller bare Raet, den sammenhengende moreneryggen som går gjennom hele Vestfold, fra Horten og helt ut til rullesteinene på Mølen. Her dukker morenen under vann, og kommer opp igjen omtrent 17 kilometer borte, og utgjør da Jomfruland.
Dette var den korte versjonen – den som ønsker å få litt mer inngående kunnskap kan lese videre.
Dannelsen av Raet
Vestfoldraet er en del av det såkalte ”Oslofeltet”, et geologisk belte som strekker fra Langesund til Mjøs-traktene i nord-østlig-retning. I øst avgrenses det av Oslofjorden, og i vest av linjen Langesundsfjorden, Kongsberg, Randsfjorden. For 250 millioner år siden var det mye vulkansk aktivitet her, og det kanskje mest solgte beviset på det her i distriktet er den ettertraktede fasadesteinen Larvikitt, som da, forståelig nok, er av vulkansk opprinnelse. Men jordskorpebevegelsene fortsatte og fjellgrunnen sprakk opp. Dette resulterte i det småkollete terrenget i ytre Vestfold, der løsmassene mangler, og noen større dalformer som for eksempel Farris og Larviksfjorden.
Nå tok naturen seg en pustepause på sånn omtrentlig 200 millioner år, før ting igjen begynte å skje for cirka 2 millioner år siden – selve oppbyggelsen av Raet!
Byggherren var ingen ringere enn isbreen som da dekte Norge. For 18-20 000 år siden lå det et 1 kilometer tykt islag over ytre Oslofjord. 7000 år senere hadde den smeltet litt, og da lå isfronten omtrent her i Brunlanes, som den gangen lå godt under havoverflaten. Klimaet varierte og for 11 000 år siden ble det kaldere igjen, noe som førte til at isfronten stoppet tilbaketrekkingen mot nord, og i de neste 7-800 årene rykket isbreen fram og tilbake flere ganger på grunn av klimavariasjonene. Som en av anleggsmaskinene til Ekvall, skjøv breen morenemasse foran seg, og dette ble en endemorene. På grunn av isens trykk på jordskorpa, ble landet presset ned så havet strakk seg lenger innover. Brunlanes lå faktisk 155 meter under havoverflaten! Der isen med alle sine underliggende steiner gled over fjellknausene, laget den avtrykk i form av skuringsstriper. Typiske overflateformer er for eksempel ”hvalskrottfjell” eller ”rundsva”, som vi kan finne gode eksempler på i nærheten av Raugland. Her finner vi blant annet også jettegryter og sigdformede relieffer.
Det meste av den store endemorenen som er opprinnelsen til Raet, ble derfor laget langt under havets overflate, da isfronten nådde ut i havet. Nå skjedde ting i litt raskere tempo (nåvel, i geologisk tidsregning i hvert fall). Den tykke isbreen smeltet bort og trykket minket på jordskorpa. Dette resulterte i at landet begynte å heve seg, og den gamle strandlinjen ble liggende høyere enn havnivået. Faktisk har undersøkelser vist at strandsonen flyttet seg 55 meter vertikalt de første 600 årene etter at isen var borte.
For å ta Solum som et eksempel, vet forskerne at strandsonen er mellom 8430 og 9000 år gammel, og at den sto 62 meter over dagens nivå.
Etter hvert som landet steg opp av havet, ble terrenget formet av bølgene. Ra-ryggen har blitt avrundet mye, og kanskje spesielt framsiden mot Skagerrak. Hovedryggen besto egentlig av 1-5 smårygger, men disse er nærmest avflatet gjennom hele Vestfold. Ved Foksrød kan vi derimot se flere smårygger tydelig i bøkeskogen. Da de høyeste partiene av Raet stakk opp, begynte havet å flytte på morenematerialet, enkelte steder mer effektivt enn andre, og noen steder ligger nå bare store flyttblokker og stein igjen (for eksempel Høysteinane på Veldre), alt av grus og sand ble ført langt bort. Dette finmaterialet har vi nå som morenejord på de flate jordene i Brunlanes. Faktisk er det funnet flyttblokker av Larvikitt så langt borte som i England.
Geografisk beliggenhet og fordeling
Ved Mølen er Raet det delt opp i 6-7 mindre rygger. Disse er tydelig atskilt av blant annet oppdyrkede arealer. Videre innover i Brunlanes er det 2 eller 3-delt, og det følger nesten Rv 302 (Brunlanesveien) til sørenden av Hallevannet. Herfra går Raet over Salsås til Høysteinane. På denne strekningen demmes flere små tjern opp (Ulfsbaktjønn, Melautjønn og Steinsholttjønna). Ulfsbaktjønn er det høyestliggende vannet med 135 meter over havet. Og på Salsås er Raet på sitt høyeste, 230 meter over havoverflaten. Farriselva bryter gjennom Raet, men moreneryggen trer tydelig fram igjen i Bøkeskogen. Mellom Bøkeskogen og Bommestad er formene utydelige, moreneavsetningene dekker hele Nanset og deler av Byskogen, så her blir formene utydeligere igjen.
Oppbyggelsen av Raet må ha vært en nokså geologisk «dramatisk» tid for Brunlanes, og man kan bli rent andektig av å trå disse stedene hvor isen la grunnlaget for hele vårt distrikt.
For de som er interessert i ytterligere fakta om hele Raet, anbefales rapporten om Vestfoldraet fra 1978, skrevet av Sigrid Stokke.
