Kilen – Larvik
Stikkord: Farris
Vår i Farris
Våren er på vei, og fargene kommer på nytt fram i skog og mark. Fuglene sang i kor da turen gikk fra Gopledalsbukta og ut til Larvik padleklubb sin hytte ved Farrisvannet. På vei utover passerer man Farris naturskole, en liten herlig perle i skogen.
Det er god avkobling å oppleve stillheten og roen man får i natur som dette. Vinden suser i trærne og solen gløtter fram fra en ellers grå himmel, hva mer kan man ønske seg langt borte fra by-sus og larm. Det er ustoppelig å beskue hvis man lar øynene vandre fritt, man kjenner lukter og lengter etter sommer der vi går i hvitveiskledd mark. På Farris Naturskole kan man ta en rast, eller som vi gjorde, lekte oss litt med huskene og utfordret balansen. At balansen faktisk var så god som den var overrasket meg litt, til tross for høydeskrekk og mange års inaktivitet med den slags, så klarte jeg å stable meg over stokkene uten å falle ned. Det var ikke høyt, men høydeskrekken min fortalte meg at dette faktisk var litt i høyeste laget, og den største skrekken var at jeg kunne bli ”tante” hvis jeg datt litt forkjært ned fra stokken. Men frykten ble overvunnet og kunststykket ble utført med en svak nier på poengskalaen etter egenvurdering. Rart hva naturen gir oss av pågangsmot og glede hvis man tillater å være i nuet. Om Bjørn på Naturskolen liker at vi voksne bruker lekene skal være usagt, men jeg håper han tilgir to relativt voksne barn på tur. Og vi var forsiktige med utstyret altså!
Fuglesangen fulgte oss hele veien, og noen ender hadde funnet gleden i hverandre, og så ut til å gjøre seg klare for å sette noen nye fugleborgere til verden innen kort tid. Vi så også at beveren hadde tatt seg til rette og felt noen trær, den hadde kost seg med barken på ”byttet” sitt.
Når man kommer helt ut på Framnesodden har man vann i nesten alle retninger, hytta til padleklubben ligger så perfekt til at man overhodet ikke har lyst til å forlate stedet, nesten som et lite eventyr å sitte det å beskue Farrisvannet som skvalper på tre sider av hytta. Sola sender ned noen varme stråler til oss og gjør det hele enda mer behagelig. Å sitte slik kan by på mange tanker, og følelser. Dette store vannet vi har rundt oss er drikkevannet til over 200.000 mennesker i Vestfold og Telemark, og bare i Larvik er det over 500 kilometer med vannrør som frakter vannet til innbyggerne. Det er stort på så mange måter, og samtidig så utrolig sårbart. Håper alle bidrar til å ta vare på både vannet og naturen slik at de neste generasjoner kan oppleve det samme, og ikke minst drikke det samme gode vannet.
Framnesodden og Larvik padleklubb sin hytte ligger utrolig flott til ved Farrisvannet
Gopledalsbukt, og Tyskeråsene ser man til venstre i bildet
Denne artikkel er republisert!
Drikkevannet
Allerede i 1869 kom den første organiserte vannleveringen i Larvik. Det ble da tappet vann fra Kleivervannet, fraktet i rør ned til Farriseidet, så videre ned til Langestrand og derfra til dampskipsbrygga ved Storgata. På disse stedene var det oppført vannposter. Fra starten og fram til rundt 1900 da produksjonen av støpejern på Treschow Fritzøe startet, ble vannet fraktet i trerør.
Nå viste det seg tidlig at Kleivervannet ikke hadde så høy kvalitet som ønsket og påkrevd av en drikkevannskilde, og ganske tidlig fikk det tilnavnet ”Kleiverakevitt” på grunn av myrsmaken. Dette til tross for at Norges første vannbehandlingsanlegg ble laget nettopp til Kleivervannet. Vannrensingen var så enkel som at vannet ble filtrert gjennom et sandfilter før det ble sendt ut i vannledningsnettet. Smaken var nok ikke like enkel å rense, slik man kan med dagens teknologi.
Langestrand får snart en av vannpostene sine tilbake etter utbyttingen av vann- og kloakkledninger i bydelen. Vannposten blir da å finne i sin opprinnelighet ved Brønngata 6. De eldste rørledningene i støpejern ble fjernet herfra i 2007 i forbindelse med oppgraderingen.
Ulfsbakk ble i 1885 tatt i bruk som drikkevannskilde, og i 1925 ble også Langevann koblet sammen med Ulfsbakk via Langevannstunnelen. Vannpumpene og tunnelen ble driftet av Larvik brannvesen.
Farriseidet og noen andre områder rundt Langestrand, hadde vann fra Ulfsbakk fram til 1985/86, før de ble koblet på vannledningen fra Farris. Øvre Langestrand og øvre del av Farriseidet, samt Veldre, får i dag vann som først er innom styrebassenget på toppen av Tvetenebakken, altså 125 m.o.h. Et høydebasseng er under bygging på Ra, som skal være på 3000 m3, slik at også Veldre får bassengvann. Den praktiske forskjellen på bassengvann og vann som går gjennom pumpe, er at vannet ikke blir berørt dersom strømforsyningen blir borte.
Hovedvannledningen fra Gopledal og ut til Dolvenhøyda vannbasseng fraktes i dag via 500 mm vannrør, som forsyner Tvedalen, Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern med vann fra Farris. Totalt finnes det ca 500 kilometer med vannrør i Larvik kommune!
Kjose har siden slutten av 80-tallet hatt egen pumpestasjon på Omsland for øvre del av Kjosebygda, mens nedre del av Kjose får vann fra en pumpestasjon som ligger ved Tyskhusbakken, og har vært driftet siden tidlig på 80-tallet. Før den tid fikk beboerne vann fra egne brønner. Vassvik har fremdeles egne pumper eller brønner, og likeså den delen av Sky som ligger etter Sky skole.
Tvedalen hadde fram til 2003 bare tilgang på brønnvann, men ble så koblet til Farrisvannet.
Allerede fra 1894 hadde Stavern sitt eget lille vannforsyningsnett fra et støpt vannbasseng ved Varden. I 1937 ble dette erstattet med et nytt basseng på toppen av samme høyde. Under krigen gravde tyskerne ned vannledning fra Hallevannet og ut til Stavern, som dekket store deler av Stavern og deler av Brunlanes. Denne vannledningen ble i 1962 fornyet i samme rørgate. Rørgaten var i full drift frem til 1986/87, og fremdeles er korte strekk av denne ledningen i bruk.
Hallevannet fungerte som drikkevannskilde for Stavern fram til 1997 gjennom vannstasjonen på Åres, men fikk da vannet via vannposten på Dolvenhøyda. Etter dette tok Larvik og Omlands Vannverk over vannforsyningen for hele storkommunen. Larvik og Omlands Vannverk er et samarbeid mellom kommunene, Larvik, Brunlanes, Hedrum og Tjølling. Dette samarbeidet startet så tidlig som i 1949, og fra 1952 forsynte de alle de tilknyttede kommunene med drikkevann – med unntak av deler av Brunlanes, som var tilknyttet Brunlanes sitt eget vannverk fra sørvest siden av Hallevannet, og Stavern. Først i 1986 gikk BSA og BSV (Brunlanes og Stavern Avløp, og Brunlanes og Stavern Vannverk) inn i Larvik og Omlands Vannverk, da høydebassenget på Dolvenhøyda kom i drift.
Vannverket på Gopledal ble fornyet og modernisert i år 2000 og leverer nå vann til alle tilkoblede husstander i Larvik kommune.
_________________________________
Vestfold Interkommunale Vannverk
Farrisvannet har et stort nedbørsfelt som Vestfolds største innsjø, og det er ikke bare Larviks befolkning som får vannet sitt herfra. Vestfold Interkommunale Vannverk leverer vann til ti kommuner: Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Stokke, Re, Hof, Andebu, Nøtterøy og Tjøme. Dette betyr at Farris er drikkevannskilde for omkring 200.000 mennesker i Vestfold og deler av nedre Telemark. Det er altså et enormt nettverk av rørledninger som er strukket ut i hele fylket, for å skaffe innbyggere og næringsdrivende kvalitetsvann. Bare hovedledningen fra Farris til Horten er på vel 50 kilometers lengde, og har avgreininger til blant annet Sandefjord, Nøtterøy, Våle og Ramnes.
Den største pumpemotoren pumper over tusen liter i sekunder, og gir cirka 90.000 kubikkmeter vann i døgnet. Som Gopledal vannverk, henter Vestfold Interkommunale Vannverk vannet på rundt 40 meters dybde, og det fraktes herfra uten pumper eller hjelpemidler opp til VIV, via 2 rør på 1000 mm til inntakskammeret. Derfra går vannet inn i en 3,6 kilometer lang fjelltunnel. Ved tunnelens uttak ved Lågendalen, føres vannet igjen inn i 2 GRP-rør (glassfiber) på 1000 mm, som ender opp hos VIV på østsiden av Lågen. De store vannledningene er altså gravd ned under Lågen. Det finnes også en pumpestasjon ved elvebredden som kan hente vann direkte fra Lågen, som skal fungere som er reservevannskilde ved behov. Så langt har ikke behovet meldt seg, men løsningen er intakt og klar til bruk.
Gopledal Vannbehandlingsanlegg
Som nevnt i Drikkevannet ble Gopledal Vannbehandlingsanlegg ferdigstilt i år 2000. Bygget ligger nokså godt gjemt ved vannkanten av Farris, Larviks drikkevannskilde, og som årstallet for byggingen tilsier, er det et moderne bygg med avansert datastyring og oversikt. Utvendig er bygget dekorert av billedkunstner Grete Lis Bibalo, og fasadeplatene er av lys larvikitt. Anlegget eies av kommunen, og driftes av vannverket.
Vannverket må hele tiden forholde seg til forskrifter, lover og direktiver, for eksempel Drikkevannsforskriften av 2002. Den har til formål ”å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensing av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende.”
Det vil si at vannverkseier skal påse at drikkevannet tilfredsstiller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker. Forskriftene angir visse parametere som skal sikre vannkvaliteten, og disse skal kontrolleres og vurderes kontinuerlig.
Vannverkseier skal også gjennomføre nødvendige beredskapsforberedelser og utarbeide beredskapsplaner, for å sikre levering av tilstrekkelig mengder drikkevann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Innunder dette med vannkvalitet, kommer selvfølgelig skadelige mikroorganismer, parasitter, virus og bakterier, samt kjemisk forurensing. Vannverket forsøker å jobbe etter føre-var-prinsippet og har allerede to barrierer hvor disse ikke skal kunne slippe igjennom. I tillegg tester de stadig ut nye metoder for å sikre god vannkvalitet til forbruker, i disse dager prøves det ut en tredje barriere ved et UV-filter, hvor vannet belyses av UV-stråler før det passerer ut.
En gang i uka sendes vannprøver til analyse ved et laboratorium i Larvik, men hele tiden foregår det såkalte ”online-målinger” av vannet. Både ved bassengene og på det interne laboratoriet. Dette gjelder for eksempel fargetall og surhetsgrad. Ph-verdien på vannet er 8 når det forlater behandlingsanlegget, og vannets turbiditet (klarhet) den dagen vi var på besøk, var helt nede på 0,02. Kravet er under 0,4, men enkelte ganger slår ikke engang fargetallene ut på måleinstrumentet på Gopledal. Når det gjelder koliforme bakterier, altså bakterier som stammer fra avføring fra mennesker eller dyr, ligger målingene på 0 pr 100 ml.
Gopledal Vannbehandlingsanlegg er som eneste norske vannverk ISO-sertifisert, i to kategorier: ISO 9001:2000 (kvalitet) og ISO 14001 (miljø). Dette forteller oss at drikkevannet som kommer gjennom kranene våre fra Farris har god kvalitet. Faktisk vant vannverket 1. plass i regionskonkurransen for Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland, i 2003 for beste drikkevann.
Vi som får levert vann i springen, enten hjemme eller på arbeidsplassen, er forbrukere. Som ved alle andre forbrukerkjøp, gjelder også her Forbrukerkjøpsloven av 2002. Forbrukerombudet har faktisk slått fast at de som er misfornøyde med kvaliteten på drikkevannet, kan stevne kommunen for Forbrukertvistutvalget. Heldigvis ligger Gopledal vannverk langt foran sine konkurrenter når det gjelder levering av god kvalitet på drikkevannet.
Vannproduksjonen
42 meter under Farrisvannets overflate ligger inntaksrøret til Gopledal vannbehandlingsanlegg. Herfra fraktes råvannet inn til en grovsiler, deretter pumpes det 8 meter opp av 3 pumper. På dette tidspunktet har vannet en surhetsgrad på 6,5 og kravet til drikkevann er ph-verdi 7,5-8.
Når vannet er vel inne i det nye vannbehandlingsanlegget, tilsettes jernklorid for å surne vannet, slik at de ørsmå partiklene av humus-stoffer skal klumpe seg sammen og bli lettere å fjerne.
Deretter strømmer vannet til 6 basseng bestående av to-media filtre. Her skal det igjennom et 50 centimeter tykt sandlag, 70 centimeter tykt lag av kull og 1600 dyser i hvert basseng. For å illustrere mengden utgjør det 25 tonn sand, 15 tonn kull (antrasitt), i tillegg kommer 15 tonn støttelag. I denne renseprosessen blir de små klumpene som består av organisk materiale, partikler og humus, fjernet, slik at vannet blir fargemessig rent.
Hver tiende time settes det full sirkulasjon av luft i filtrene, og vannet pumpes opp slik at filtrene renses for partikler. Dette vannet føres så til et slamvannssystem.
Når det rene vannet kommer ut i bunnen av filteret, går vannet videre til et nytt filter, denne gangen 2 basseng med marmor, på veien blir vannet tilsatt Co2. Bassengene er til sammen 70 kvm, har 6000 dyser, 250 tonn med marmor, samt 54 tonn støttelag. Vannet tar til seg ca 40 gram av filtermassen pr 1000 liter vann og marmorgrusens høye kalsiuminnhold sørger for at vannet igjen får riktig ph-verdi (surhetsgrad). Dette gjør også at vannet ikke tærer på vannledningene. Disse bassengene har renner for slamvann, som føres til rensesystemet for slamvann.
I slamvannssystemet tilsettes 0,02 gram polymer pr kubikk vann, for at humus igjen skal klumpe seg sammen og derfor være lettere å fjerne. Deretter går vannet gjennom 3 meter lange filterplater, som fanger opp urenhetene og skiller ut vannet. Overløpsvannet går tilbake igjen til Farris og begynnelsen av renseprosessen. Slammet går ut i egne rør og føres rett til renseanlegget på Lillevik.
Nå er vannet nesten klart, men det gjenstår en hygienisk barriere. Fordi Farrisvannet er såpass rent, trenger man bare å tilsette en liten mengde med klor (natriumhypokloritt, 0.5 gram pr kubikk vann) for å sikre at bakterier og virus ikke følger med ut i ledningsnettet.
I neste steg møter vannet på 3 pumper som løfter det 85 meter opp til Fagerliåsens 3 høydebasseng. Disse rommer til sammen 20.000 m3 vann.
På veien hit forsvinner noe av vannet direkte til Dolven høydebasseng (115 m.o.h.) gjennom forgreininger i rørnettet. Dette høydebassenget rommet 8500 m3. For å finne ut hvor ditt vann kommer fra, les historien om drikkevannet.
Et normalt døgns produksjon på Gopledal vannbehandlingsanlegg gir ca 25.000 m3 vann, som tilsvarer ca 280 liter pr sekund. Produksjonskapasiteten har en øvre grense på 580 liter i sekundet. Total årsproduksjon er ca 9 millioner m3 krystallklart og hygienisk rent vann. For å få til dette går det med 345 tonn marmor og 3.900.000 kWh pr år. Strømmen alene koster 2 millioner, men likevel utgjør ikke driftskostnadene mer enn 34 % av utgiftene forbruker betaler i vanngebyr. En tankevekker er det kanskje at 23 % går vekk til merverdiavgift til staten, mens bare 4 % går til administrasjon. En gjennomsnittsfamilie i Larvik betaler omtrent 1450,- pr år i vanngebyr.
Vi takker Einar for hans bruk av fritiden til omvisning, og for en vel gjennomført og lett forståelig innføring i vannbehandlingsprosessen.
