Klima former natur, folk og levevilkår – over hele planeten. Også i Brunlanes har klimaet variert mye over tid (Vestfoldraet), og vi kan vel trygt slå fast at det gunstige kystklimaet er en av årsakene til at det er funnet spor etter bosettinger fra steinalderen ved Pauler (12.000-11000 år f.Kr.). De varme og fuktige somrene her ute, ga rike muligheter for jakt og fiske, og skogen ga både beskyttelse og materiale til båtbygging og redskaper.
Det skulle gå enda et par tusen år før kunnskap om korndyrking og husdyravl kom til våre trakter. Klimaet som da var varmere og tørrere enn i dag, ga greie vilkår for de første ’bøndene’ på Neset, men da som nå var det nærmest ikke mulig å livnære seg bare av dette. De måtte være både bønder og jegere for å skaffe nok mat til seg og sine, på grunn av manglende kunnskap om godt jordbruk. I bronsealderen ble bare den beste og mest næringsrike jorda brukt til åker, noe som førte til at det ble et oppstykket jordbruk med mange små åkerlapper.
I jernalderen forverret klimaet seg og de lyse eikeblandingsskogene ble fortrengt av blant annet bøk. Rundt 500 år f.Kr. ble det også en ekspansasjon av gran, men det antas at mye av den ble fjernet på grunn av granas flatrotsystem som stjeler næring til og med i det øvre jordlaget, og kan som ødelegge for plantelivet generelt.
Da gårder og åkere ble liggende øde etter svartedauen, ble det gode vekstvilkår for bjørk og osp, og etter hvert også gran og bøk i engene. Mange av gårdene ble liggende lenge øde, og det tok lang tid før all dyrkbar jord var i bruk igjen. I dag er Brunlanes jordbruksdistriktet framfor noen, med mange tusen års tradisjon.
I middelalderen ble det for alvor oppdaget hvordan de kunne få lønnsomhet ut av trærne i Brunlanes. Det ble hogget enorme mengder tømmer på Raet, og mye av dette ble eksportert til England, Danmark og kontinentet for øvrig. Da det begynte å bli lite skog her, fortsatte hogsten oppover i Kjose. I 1560 kom det faktisk påbud om å stoppe hogsten, i 1690 totalforbud mot hugging av eik, og i 1724 mot hogging av bøk. Noe senere ble totalforbudet opphevet mot at det ble plantet nye trær. En periode bestod altså skogene her i søndre Vestfold av en nokså glissen ungskog, og for å beskytte de unge og sårbare trærne, ble det påbudt å bygge steingjerder. Ja, faktisk ble det utdelt en pris til dem som la opp flest lengdemeter.
Etter hvert som industrialiseringen har gått framover, har både naturen og jordbruket forandret og fornyet seg. Blant annet i form av flere sammenhengende jorder hvor det før var skog eller beiteområder, kunstgjødsling og kjemiske midler. Skogene har måttet vike plass også for veier, bebyggelse og utviklingen ellers, men fremdeles kan vi finne store, nærmest katedralske, skogsområder. Blant annet har vi en stor furuskog ved Søndersrød og bøkeskogen på toppen av Raet.
Men til tross for den industrielle utviklingen har Brunlanes en helt spesiell natur med en artsrik flora. Faktisk har grove overslag talt mellom 500 og 600 plantearter her ute! De lange og varme somrene og de milde og snøfattige vintrene, kombinert med den gunstige nedbørsmengden, har gjort at flere varmekjære arter vi ikke finner mange andre steder i landet, har fått utbredelse her. Den næringsrike jordbunnen på Raet og Mølens tørre og barske natur, gir også muligheter for rik vekst. I tillegg kommer de sjeldne artene som innførselen av korn til jordbruket og tømming av ballastvann i havnene førte med seg.
I dag kan vi finne spisslønn, hassel, gråor, svartor, bøk, ask, eik, lind og alm i skogene våre. Alle disse regnes som edle løvtrær. Disse løvskogene vokser i varme, næringsrike sydskråninger og er sjelden store i omfang. Av undervegetasjon her finner vi gjerne de vakre blåveis- og hvitveis-teppene om våren, enkelte orkideer og flere gresstyper. I barskogene er det som regel ikke all verden å finne av spesiell undervegetasjon, men det kan nevnes at barlind faktisk er funnet her. På Raet er det også registrert den fredede planten misteltein, som er en svært varmekjær plante.
Det største antallet arter finner vi likevel på bakker og knauser, i skogkanter og i bekkefarer, lett gjenkjennelige er for eksempel stemorsblomst og den fargesterke blodstorknebb. Når det gjelder såkalte ugressplanter er det mange av disse artene som har gått kraftig tilbake, mest skyldes dette jordbrukets bruk av ugressmidler. Floghavre og gullkrage har i årevis vært plagsomme innslag i bøndenes åkere, men finnes ikke lenger i utbredt antall. Enkelte steder kan man fremdeles finne en og annen valmue og kornblomst.
I strandmiljøene finner vi mange typer gress og siv, og spesielt på Mølen er det store forekomster av strandkål og slåpetorn. Den helt spesielle naturen her ute kan fortelle oss mye om hvordan klimaet påvirker og former naturen – fra de laveste og mest hardføre plantene i ytterkant mot havet, til de større trærne litt innover i området som ligger mer beskyttet mot vinden og saltvannet. Noe som skaper et riktig eldorado for de tusenvis av trekkfugler som raster her om våren. Våtmarksområdene (for eksempel i Kjose) er groplass for utallige gressarter og hekkeplass for mange fugler.
Ved Bakkanetjern har vi den eneste ”bærlyngblandingsskogen” i distriktet. Gran og furu er de treslagene som dominerer i slik skog, som representerer en overgang mellom de typiske furuskogene og de typiske granskogene. I undervegetasjonen finner vi både skinntryte, tyttebær og blåbær.
Det spesielle klimaet kombinert med Raet, har skapt helt spesielle vekstvilkår for plantelivet i Brunlanes, og heldigvis er store områder allerede vernet slik at de neste generasjonene også kan få ta del i denne vakre naturen. Dersom vi evner å ta vare på den, vel og merke…
