I Norge er vi så heldige å ha 4 årstider med vekslende vær. Vår og sommer regnes som de lyse og ”glade” periodene, mens høst og vinter ofte beskrives med negative ord – vått, kaldt, hustrig, vindfullt, glatt og isete. Uansett hvilke ord man måtte velge for å beskrive årstidene, kan det være til ettertanke at sommeren antagelig ikke hadde virket like fantastisk om vi hadde hatt den hele året. Naturens egen syklus er utrolig omfattende og fascinerende, et maskineri ingen av oss vanlig dødelige hadde maktet å organisere: På grunn av vinteren får vi den smeltende, løvsprettende og spirende våren som neppe er flottere i noe annet land. På grunn av at våren vekker til live alt sovende og hvilende, og varmer opp luft og vann, får vi den skjønne sommeren med de flotteste farger og bugnende frukthager. Hadde det ikke vært for sommerens gode vekstvilkår, ville vi heller ikke fått de vakre og unike høstfargene som kler landsdelen vår i de omtrent 55 dagene i året man kan kalle høstdager. Men hvordan skjer egentlig dette fargebyttet i klesdrakt?
Planter er definert som grønne vekster som lever av sollys. De har mange bestanddeler, og særlig bladene inneholder viktige elementer – fargestoffer, for eksempel klorofyll (et porfyrin) som gjør at plantene er grønne om sommeren. I tillegg har de to viktige fargestoffer til som gir gul, oransje og rød farge (karotenider), og flavonoider som gir rødt, purpur, blått og magenta. Når klimaet forandrer seg på sensommeren og plantene får mindre lys og varme på grunn av lengre netter, brytes klorofyllet ned og grønnfargen forsvinner. Dette gjør at karotenet som har ligget usynlig under grønnfargen hele sommeren kommer til syne, og gjør at bladene nå ser gule ut. I vårt distrikt får vi ofte flotte høstfarger fordi vi først har tørre, solrike dager som går over i kalde og frostfrie netter. Har vi en nokså fin høst med mye sol og tørre dager, kommer også rødfargen fram i plantene – fargestoffet antocyan, som blant annet er det stoffet som får fram fargen i røde roser.
Bladene produserer sukker, eller glykose, om dagen, og når vi har kalde netter forhindrer det at stoffene forsvinner fra bladene. Hvis saften i bladene er sur, vil vi få se den klare rødfargen, men dersom saften er søtere heller fargen mot purpur.
Forskerne har for lenge siden kommet fram til hvordan denne fargeforandringen finner sted, men har fremdeles ikke løst gåten om hvorfor. Forskjellige teorier er selvsagt framlagt. En av disse er at de mest fargesprakende plantene signaliserer at de er sunne med et sterkt forsvarssystem til å håndtere skadedyr som lus. Faktisk er det dokumentert at lønnen som ofte har de flotteste og sterkeste fargene, er det treet som er minst plaget av lus og andre insektfiender. En annen teori går på at de røde fargestoffene (antocyanidene) beskytter klorofyllet i bladene mot solbrenthet, og at de kanskje trenger ekstra av dette om høsten. Det er nemlig om å gjøre for plantene å bevare så mye av nitrogenet i bladene som de overhode kan, slik at dette kan sendes til vev inni treet og bevares til neste vår.
Kanskje en gang vil menneskeheten få kunnskap om hvorfor plantene vi omgir oss med bruker sine siste uker i vekstsesongen til å forandre grønnfargen til vakre høstfarger, før bladene visner og ender sine levedager på bakken.
