Våren er på vei, og fargene kommer på nytt fram i skog og mark. Fuglene sang i kor da turen gikk fra Gopledalsbukta og ut til Larvik padleklubb sin hytte ved Farrisvannet. På vei utover passerer man Farris naturskole, en liten herlig perle i skogen.
Det er god avkobling å oppleve stillheten og roen man får i natur som dette. Vinden suser i trærne og solen gløtter fram fra en ellers grå himmel, hva mer kan man ønske seg langt borte fra by-sus og larm. Det er ustoppelig å beskue hvis man lar øynene vandre fritt, man kjenner lukter og lengter etter sommer der vi går i hvitveiskledd mark. På Farris Naturskole kan man ta en rast, eller som vi gjorde, lekte oss litt med huskene og utfordret balansen. At balansen faktisk var så god som den var overrasket meg litt, til tross for høydeskrekk og mange års inaktivitet med den slags, så klarte jeg å stable meg over stokkene uten å falle ned. Det var ikke høyt, men høydeskrekken min fortalte meg at dette faktisk var litt i høyeste laget, og den største skrekken var at jeg kunne bli ”tante” hvis jeg datt litt forkjært ned fra stokken. Men frykten ble overvunnet og kunststykket ble utført med en svak nier på poengskalaen etter egenvurdering. Rart hva naturen gir oss av pågangsmot og glede hvis man tillater å være i nuet. Om Bjørn på Naturskolen liker at vi voksne bruker lekene skal være usagt, men jeg håper han tilgir to relativt voksne barn på tur. Og vi var forsiktige med utstyret altså!
Fuglesangen fulgte oss hele veien, og noen ender hadde funnet gleden i hverandre, og så ut til å gjøre seg klare for å sette noen nye fugleborgere til verden innen kort tid. Vi så også at beveren hadde tatt seg til rette og felt noen trær, den hadde kost seg med barken på ”byttet” sitt.
Når man kommer helt ut på Framnesodden har man vann i nesten alle retninger, hytta til padleklubben ligger så perfekt til at man overhodet ikke har lyst til å forlate stedet, nesten som et lite eventyr å sitte det å beskue Farrisvannet som skvalper på tre sider av hytta. Sola sender ned noen varme stråler til oss og gjør det hele enda mer behagelig. Å sitte slik kan by på mange tanker, og følelser. Dette store vannet vi har rundt oss er drikkevannet til over 200.000 mennesker i Vestfold og Telemark, og bare i Larvik er det over 500 kilometer med vannrør som frakter vannet til innbyggerne. Det er stort på så mange måter, og samtidig så utrolig sårbart. Håper alle bidrar til å ta vare på både vannet og naturen slik at de neste generasjoner kan oppleve det samme, og ikke minst drikke det samme gode vannet.
Framnesodden og Larvik padleklubb sin hytte ligger utrolig flott til ved Farrisvannet
Gopledalsbukt, og Tyskeråsene ser man til venstre i bildet
Denne artikkel er republisert!
