Stratus

  By Om himmelen

Stratus (St), eller tåkeskyer, er et lavt skylag som er forholdsvis tett og jevn i utførelsen. Den kan dannes veldig nært bakken, faktisk så nært som et par meter fra bakken og opp til 2500 meter. Fargen varierer fra hvit til grå, og tykkelsen varierer stort sett fra et par meter og opp til 500 meter, mens horisontalt kan den strekke seg uendelig langt. Stratus kan gi fra seg lett yr eller regn, eller lett snø hvis gradene tillater det. Tåken gir meget sjeldent haloer med mindre det er iskrystaller i skyen.

Når tåken blir varmet opp av solen og starter oppstigningen, dannes noe som kalles tåkestratus.

 

 

 

 

 

 

 

Månen – Luna

  By Om himmelen

På grunn av små variasjoner av banen rundt Jorden kan vi bare se omtrent 59 % av månen. Så månen har faktisk en side vi ikke kan se her fra Jordens overflate. Det har vært mang en diskusjon og årlange forskninger på hvordan månen egentlig ble til, men det som imidlertid nå i vår tid ser ut til å stemme ”best” ut fra dagens forskningsresultater, er at to planeter kolliderte i solsystemet for ca fire og en halv milliard år siden. Den ene menes å være Jorden, og den andre ble da til månen. Visstnok skal det da i smellet ha vært starten på Jordens opprinnelse – Jorden sprutet ut mengder med flytende masse som på grunn av gravitasjonskraften skal ha samlet seg i bane rundt Jorden og dannet månen over tid. Avstanden fra Jordens overflate og opp til månen er ca 38 4000 kilometer. Så om oldtidens meninger om at månen døde hver natt, eller at solen jaget månen bort, vites ikke med sikkerhet, men det er store antagelser om at dette er feil. Steinprøver som ble hentet fra Apolloferdene i 1969 – 72 viser at månen har mange likhetstrekk i den kjemiske sammensettningen som Jorden, så hvem vet, kanskje er månen en del av Jordens «avfall».

Måneformørkelser forårsakes av at Jordens skygge treffer månen. På grunn av at Jorden og Jordens skygge er langt større enn månen, varer måneformørkelsen lenge, gjerne opp mot fire timer. Den neste måneformørkelsen er 21. desember 2010.

Les om gamle værtegn her…

Halo og bisol

  By Om himmelen

Iskrystaller i bevegelse virker som prismer og er grunnen til at vi får se optiske fenomener som bisoler og haloer på himmelen. Krystallenes tilfeldige orientering og solens skinn danner halo, og på bestemte plasser på haloen vil det danne seg bisoler, de ser vi som sterkt belyste områder til høyre og venstre i vanntrett posisjon for solen. Haloer har fra gammelt av blitt brukt som værtegn, og det viser seg faktisk at i etterkant av en halo så kommer det veldig ofte regn. Det er ikke garantert nedbør, men i stor prosentandel av tilfellene stemmer dette.

Les om gamle værtegn her…

Lysende nattskyer

  By Om himmelen

Lysende nattskyer dannes på ca 80 000 meters høyde, lokalisert i mesosfæren. Det betyr at lysende nattskyer befinner seg høyt over alle andre skyer, og det hevdes og menes så mangt om årsaken til disse skyenes dannelse. Det menes blant annet at disse skyene dannes av forurensning etter vulkanutbrudd eller annen forurensning i atmosfæren, og noen mener at skyene trolig skyldes kondensasjoner på støvpartikler. Vanlige skyer blir mørke om natten, men de lysende nattskyene lyses opp av solen på grunn av deres enorme høyde. Skyene er bare observert og fortalt om i nyere tid så dette kan også være menneskeskapt forurensning, uten at man klarer å se mekanismen i hendelsen. For at de skal oppstå må solen stå 6-16 grader under horisonten, og Norge er et av landene hvor dette best kan observeres. Skyene beveger seg meget sakte og ses bare i klarvær, og fenomenet er klarest i juli.

 

 NLC  – Noctilucent clouds

 

 

 

 

Hvorfor har vi blå himmel?

  By Om himmelen

Sollyset består av lys med forskjellige bølgelengder, eller farger, som vi ser det som. Regnbuen er et godt eksempel på fargespekteret i sollyset, det blå lyset har kortest bølgelengde og det rød har lengst bølgelengde. Når solen skinner gjennom vår atmosfære, blir sollys spredt av partikler som er i atmosfæren, og siden blåfargen har kortest bølgelenge blir det blå lyset spredt aller mest, som igjen vi ser som blå himmel. Uten atmosfæren ville himmelen vår sett sort ut!

 

 

 

 

 

 

Fargede skyer

  By Om himmelen

De fleste har en eller annen gang sett en solnedgang eller soloppgang med flotte farger og sky-kombinasjoner. På vei gjennom atmosfæren blir noen av lysstrålene brutt, eller spredt av molekyler i lufta, dette gir opphav til blå himmel og spektakulære farger i solnedgangene. Det er solen i kombinasjon med vann og iskrystaller i skyene, som danner dette fenomenet med fargede skyer i forskjellige kombinasjoner og styrker. Ved en solnedgang eller soloppgang har solen opptil 30 ganger så lang lysavstand fra jorden i forhold til midt på dagen, og på vei møter solstrålen på alt fra menneskeskapt forurensning, vulkanutbrudd, aske fra branner og røyk, og forurensning fra ytre rom. Lyset som vi oppfatter som hvitt, er blandet sammen av fargene rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Hver av fargene har i det synlige spekteret en bestemt bølgelengde, rødt og oransje har lengst bølgelengde, mens fiolett og indigo har de korteste. Ved en solnedgang møter solstrålen langt flere molekyler på grunn av lengre avstand, og sprer enda mer av fiolett, gult og grønt lys. Av denne grunn ses bare det røde og oransje lyset fra bakken, det samme skjer ved soloppgang. Først når solen er over horisonten kan vi se lyset som hvitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kan du se fler solnedganger hvis du ønsker!

Perlemorskyer

  By Om himmelen

Perlemorskyene, eller polarstratosfæriske skyer, oppstår når solen befinner seg under horisonten og lyser på iskrystaller i skyene. Ved solnedgang er den mest vanlige tiden på døgnet man kan se disse flotte skyene. Solen brytes i iskrystallene og et flott fargespekter viser seg. Perlemorskyene dannes stort sett i polare områder fra desember til februar når atmosfæren er på sitt kaldeste, i denne tidsperioden er solens posisjon mest gunstig for å lage perlemorskyer. Perlemorskyene er dobbelt så høyt oppe som vanlige skyer og har en høyde på 20 000–30 000 meter.

 

 

 

 

 

 

 

Regnbue

  By Om himmelen

I generasjoner har historien om gullet i enden av regnbuen blitt fortalt, men om dette viser seg å stemme er den dag i dag ikke bekreftet. Indianerne på sin side mente at det var broen mellom liv og død de observerte på himmelen, men sannheten er vel noe enklere, mener forskerne. For en regnbue er en optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. Veldig ofte kan man se en sterkt lysende regnbue, som blir svakere og svakere før den blir helt borte. Det som avgjør fargestyrken i regnbuen er størrelsen på regndråpene – store regndråper lager klar og tydelig regnbue, mens små dråper lager mindre synlig regnbue. Regnbuen har syv farger: rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. I tillegg kan man noen ganger se to ekstra farger som er turkis og lilla. Disse fargene er det vi kaller det synlige spekteret, fargene vi ikke kan se er ultrafiolett, som gjør at vi blir solbrent, og infrarødt. Infrarødt kan man kjenne på huden, ved at det varmer.

 

 

 

 

 

 

Fritzøehus

  By Arkitektur - Design, Historie, Ut på tur

Fritzøehus er Larviks eneste slott og Norges største privateide bolig, det ble i sin tid tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og bygget av Michael Treschow i årene 1863–1865 og det ble utvidet i 1885–1889 og i tidsrommet 1897–1898. Slottet med tilhørende eiendom på ca 1700 mål eies av Mille Marie Treschow.

 

Samlet gulvflate er på 2302 m² og inneholder 75 rom og 21 kjellerrom.

 

 

 Slottet er rikt på utsmykking og spennende arkitektur.

Den ca. 1700 mål store eiendommen er et landskapsvernområde.

 Parken ble anlagt i engelsk stil i 1860-årene.

I parken er det bøkeskog, valnøttgran, slangegran og en kryp-Korea gran med lilla kongler.
Det er frittgående dåhjort og muflon i parken, samt et rikt fugleliv.

 

Inntil parkens nedre del med nydelig utsikt ut mot Larviksfjorden ligger Fritzøe golfbane
og Fritzøe gård som eies av Mille-Maries søster, Scilla Treschow.

 

Adgang til parken får du ved å henvende deg til Treschow Fritzøes hovedkontor.

 

Stavernsodden fyr

  By Arkitektur - Design, Historie, Ut på tur

Stavernsodden fyr fikk sitt første lyspunkt i 1855,da med en langt mindre lykt enn dagens og det var bare en liten vaktstue der. I 1874 ble det første bygget oppført på øya i forbindelse med fyrdriften, og selve fyrtårnet ble oppmurt. Under krigen ble det oppført ytterligere ett hus, maskinhus og redskapsbod. Fra 1945 til 1960 var det også ni måneder i året en reservebetjent på fyret. Fram til 1945 var fyret enmannsbetjent med tilhørende husstand. I 1960 ble fyret løftet til nye høyder med elektrisitet og fra 1984 ble fyret vært automatisert og ubemannet. En liten nydelig perle i skjærgården rett på utsiden av sommerbyen Stavern.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fyrets nettside finner du her!

 

 

Hornugle – Asio otus

  By Fugler

 

 

 

I voksen alder blir de opp til 35 cm store, og med deres myke fjær flyr de skogen rundt nesten helt lydløst. Det legges 4-5 egg og ungene er flygeklare etter ca 30 dager. Den som er avbildet her er ca 25 dager gammel og hadde så vidt beveget seg ut av redet sammen med sin bror. Som rede pleier de å benytte gamle kråke-, skjære- eller ekornreir. Hornugla kan vri hodet hele 270 grader og har god oversikt fra en stilling. For disse hornuglebarna gikk dagene bort i søvn og fra 22-tiden og utover satt de og maste på sin mor etter mat med noen heftige pipelyder. Det var ikke så lett å få tatt bilder av dem inne blant greiner fem meter over bakken, men noen bilder ble det av de to ungene oppe i treet. (Høsten 2009)

 

 

 

Strandrug – Leymus arenarius

  By Flora

Denne planten er flerårig, og har blågrønne blad med grove nerver på undersiden. De kan være alt fra 8 til 15 mm brede og er hårløse. Aksene som kommer i blomstringstiden er 15-30 cm lange, og får en fin, korngul farge når blomstringen er over.

Familie: Gressfamilien – Poaceae

Størrelse: 50-120 cm

Utbredelse: En vanlig plante langs kysten på sandbanker og strender.