I år 1200 stod Domkirken på Hamar klar etter omkring 48 års hardt arbeide. Og tar man ruinene i nærmere ettersyn så forstår man fort at dette må ha tatt sine år å få gjennomført. For det er et mesterverk som står igjen, byggmessig er ingen ting overlatt til tilfeldighetene når man ser på buer og utforminger. Men under syvårskrigen i 1567 ble Domkirken utsatt for brann, og etter det ble den overlatt til seg selv i århundrer, før den i 1998 fikk sitt verdige glassbygg omkring seg. Da hadde ruinene stått i mange år med presenning over som beskyttelse for vær og vind. Vegger og tårn har gjennom tiden falt ned og blitt borte. Det fortelles at lokalbefolkningen brukte plassen hvor ruinen står til et slags steinbrudd. Så mang en grunnmur i nærområdene har kanskje steiner fra Domkirken. Heldigvis er en del av Domkirken bevart så langt det lar seg gjøre. Glassbygget har 4800 kvm glassflater og en grunnflate på omkring 2600 kvm. Konstruksjonen er av stål og skal visstnok ha en vekt på over 150 tonn. Så et verdig bygg til et stort stykke historie er det ingen tvil om at det er. Når man kommer inn i selve glassbygget, får man en fornemmelse av ro, og med store øyne går man rundt. For det er spennende og samtidig flott at det faktisk går an å gå inne mellom ruinene. Bare fantasien setter grenser for hvordan dette i sin tid har sett ut. Det fortelles at akustikken er enormt bra her inne, og det skal ikke rare fantasien til å forstå at når rommet er fylt med lyd under de skre glassveggene og lyssettingen er på, må det være en opplevelse av de sjeldne å ta del i en konsert her. Men det var det selv uten lys og lyd utover det normale.
