Måned: april 2009

Blokkhusene i Stavern

  By Arkitektur - Design, Historie

Staverns opprinnelse vet man ikke med sikkerhet, men man kan lese om Stavern fra 1200-tallet, da kjent som et fiskersted med god havn. I 1788 til 1790 ble det bygget blokkhus på de høyeste punktene rundt Stavern, disse blokkhusene ble bygget som utkikksposter og skytestillinger og inngikk i forsvarsannlegget rundt Fredriksvern og Stavern.

Blokkhusene er bygget av tømmer, og var mer eller mindre lenket sammen med doble palisader i 2-3 meters høyde av spisse tømmerstokker. Disse gikk mellom blokkhusene og hadde ganger ned til sjøen. Palisadene kom aldri til rette nytte, så forfallet startet raskt, og befolkningen antas startet nedrivingen tidlig på 1800-tallet. Siden den gang har et av blokkhusene forsvunnet, men det står fremdels to godt bevart igjen i Stavern. Fyrdirektøren og departementet mente at de ikke var så viktige som sjømerker, Oldermannen (los) protesterte på dette , og bevarte to av dem. Man kan se Blokkhusene når man nærmer seg Stavern, enten langs veien eller til vanns. Blokkhusene har også figuert på kommunevåpenet i Staverns historie som egen kommune, og er et symbol for Stavern den dag i dag.

stavern-blokkhus-4

stavern-blokkhusene-06

 

 

 

Signalen i Stavern

  By Arkitektur - Design, Historie, Ut på tur

Varden i Stavern, også kalt Wabjerget ligger 75 meter over havet rett ved Stavern sentrum. Signalen har vært brukt som militært overvåknings- og varslingssted. Den optiske telegrafen kom som en erstatning for de tidligere flaggsystemer som ble brukt. Linjen ble satt i drift 1809-1810. Slike stasjoner ble bygget som utkikksposter over sjøen, og de lå alltid slik til at det var utsikt til de andre nabostasjonene i området. Som sjefer på hovedstasjonene ble det ansatt skippere eller styrmenn, som derpå kunne ansette en hjelpemann. På repeterstasjonene ble det ansatt loser, disse repeterstasjonene gjentok signalene fra post til post. Hovedoppgaven deres var å sende meldinger om observasjoner på havet, derfor var skippere og loser godt egnet i denne jobben.

Klafftelegrafen var et stativ på en åtte meter høy mast, med seks svartmalte klaffer som kunne settes opp, ned eller nøytralt. Hver stilling hadde sin kode, og på de mest mest brukte linjene ble det som regel satt opp to master på hver stasjon, slik at det skulle gå raskere å sende meldinger begge veier. Det sies at et signal ikke skulle vare lenger enn to minutter, så i teorien kunne de sende 30 signaler i timen.

signalen-juni08

Kopi av Signalen kom på plass i juni 2008

De nærmeste stasjonene til Stavern, som var det de kaller for repeterstasjoner, var på Anvik Varde, og Rauholmen i Viksfjord. Stasjonene kunne ha en avstand på inntil sju kilometer, og totalt skal det ha vært så mange som 227 stasjoner langs kysten fra svenskegrensen til Trondheim. Meldingene kunne faktisk komme opp i en hastighet av 100 kilometer i timen under svært gode forhold. Stasjonene ble rigget ned vinterstid.
Signalene ble rigget ned for godt kort tid etter Napoleonskrigens slutt i 1814.

stavern-signalen

Midlertidig løsning før kopien kom på plass juni 2008

 

 

Humle – Humulus lupulus

  By Trær og busker

Dette er en klatrende og slyngende urt, flerårig, som har en veldig ru stengel. Bladene er som oftest store og trelappede, og har stive hår på undersiden som gjør at de ikke glir ned der den har klatret opp. Urten er enkjønnet, hanblomstene vokser i knipper med 5 lysegrønne blomsterblader. Hunblomstene er kongleaktige, tette skjell med gule kjerner. Frukten er en nøtt, ca 3 mm lang. Det lukter sterkt søtt av planten. Humlen blomstrer i juli til august i kratt og ur, og i skog langs vannløp.

I middelalderen var ølbrygging en del av husholdningen, og humlehager kunne ses på mange gårder. Faktisk påla Landkommisjonen i 1661 alle bønder som ikke dyrket humle om å gjøre det. Dette fungerte som smaksstoff ved ølbryggingen, samt at humle var bakteriedrepende.

Familie: Hampefamilien – Cannabidaceae
Størrelse: Kan bli alt fra 2 til 6 meter høy.
Utbredelse: Nokså vanlig helt nord til Lofoten.

humle

humle-makro

 

 

 

Rogn – Sorbus aucuparia

  By Trær og busker

Tre i rosefamilien – Rosaceae. Oftest 6-8 par småblad som er dunet på undersiden. Dunhåret beger. Blomstrer rundt juni og frukten som kommer i august-september er oransje til røde, 6-10 millimeter store. Smaken er noe bitter, og bør fryses eller kokes før bruk, men da kan bærene gjerne brukes i for eksempel syltetøy. Jeg kan fremdeles huske min bestemors søndagsstek med rognebær- og eplegelè til, se oppskrift under.
Størrelse 3-10 meter, men kan også ses som busker hvor de står værhardt til.
Utbredelse: Skog og skogkanter i hele Norge.

rogn-blad

rogn

rogn-siste

__________

 

Oppskrift på rognebær- og eplegelè:

Ca 1 kilo (2 liter) rensede rognebær
Ca 1/2 kilo syrlige epler
5 dl vann
8-9 dl (750-800 g) farin pr liter avrent saft

Dersom man skal lage gelè, bør man bruke knapt modne eller akkurat passe modne bær og frukter. Ønsker man en gyllen gelè kan man bruke vanlige epler, mens paradisepler gjør geleen pent rød.

Skyll frukten og skjær vekk eventuelle skadede deler. Skjær epler i mindre biter, del paradisepler. Skall og kjernehus skal være med. Rognebærene skylles, men eventuelle stilker kan være på. Kok opp vannet, legg i frukt og bær, og kok under lokk i 10-15 minutter, eller til frukten er helt mør. Knus så de kokte rognebærene lett med en potetmoser, hell den kokte massen i et silestativ, og la det stå i 30-40 minutter.

Mål saften og sukkeret. Kok først opp saften og la den koke i 2-3 minutter uten lokk. Trekk så kjelen fra varmen, tilsett sukkeret, litt om gangen, og rør til det er oppløst. Kok opp og kok kraftig uten lokk i ca 10 minutter.

Ta eventuelt en gelèprøve: Avkjøl en skål, for eksempel i fryseren, øs litt av den kokende saften på skålen, lag en renne med en skje. Hvis geleen ikke flyter sammen igjen, er den ferdig kokt. Kok ellers i 3-5 minutter til.

Trekk kokekaret fra varmen, la det stå ca 5 minutter og fjern hinnen som har dannet seg. Øs opp geleen på rene, varme gelèglass eller små glass med lokk. Fyll dem helt opp til kanten, geleen krymper når den er avkjølt. Sett på lokk. Dersom du ikke har glass med lokk, avkjøl geleen litt i åpne glass, dekk deretter geleen med smeltet parafinvoks og legg over folie som lokk når parafinen har stivnet.

Oppskriften er hentet fra Cappelens kokebok

 

 

Bringebær – Rubus idaeus

  By Trær og busker

Bringebærplanten bærer frukt i andreåret, de nyeste skuddene er opprette uten blomster og grenene har små torner. Bladene har markerte nerver, og er lysegrønne til hvite under, og filtaktige. Selve bæret er rosa til dyprødt, og en sjelden gang kan man finne planter med gule, modne bringebær. Plukkes når bæret løsner lett fra blomsterbunnen, oftest i juli og august. Vokser i veikanter, løv- og blandingsskog, gjerne i hogstfelt.

Familie: Rosefamilien – Rosaceae
Størrelse: Bringebærbusken er sjelden høyere enn 2 meter.
Utbredelse: Vanlig i hele Norge, men mindre utbredt i Finnmark.
Arter som ligner: Bjørnebær, før de er modne.

 

bringebaer-baer

 

 

 

 

 

 

Slåpetorn – Prunus spinosa

  By Trær og busker

Dette er en tettgrenet busk i rosefamilien – Rosaceae – med sprikende kvister og korte, spisse vedtorner. Bladene er nokså smale og eggformede. De er runde i spissen og lodne under. Slåpetorn blomstrer om våren, før løvsprett, og enkelte steder kan buskene utgjøre ”vegger” av hvite blomster. Selve blomstene er små, kortskaftet, og vokser i klynger på kvistene. Kronbladene er hvite med gule støvbærere. Fruktene blir blådugget og runde, med en litt ”snerpete” smak. For øvrig i slekt med både kirsebær og plomme. Størrelse: 2-5 meter Utbredelse: Omkring Oslofjorden og langs kysten til Hordaland, i skogkanter og på tørt berg.

slaapetorn-flere

slaapetorn-enkelt

slaapetorn-baer

slaapetorn-modne

 

 

 

Einer – Juniperus communis

  By Trær og busker

Denne busken har stikkende nåler, og stamme som enten vokser opprett eller liggende, og på den måten danner hele kratt. Det skilles mellom hann- og hunnplanter, men faktisk finnes det også planter som er begge kjønn på samme busk. Hannbusken har ca 15 pollenbærere som sitter tett sammen, og bare på hunnbusken danner det seg blomster som kjennes som einerbær. I begynnelsen er disse grønne, deretter blåduggede og etter et par år er de nærmest blåsorte.

einer-flere

Familie: Sypressfamilien – Cupressaceae
Størrelse: Inntil 17 meter høyt, men vanligst inntil 2 meter
Utbredelse: Vanlig i hele Norge

einer-baer

einer-gren

 

 

 

Berberiss – Berberis vulgaris

  By Trær og busker

Berberiss er en flerårig sommergrønn busk med lange, buede greiner. Bladene er enkle, og det er skarpe torner nedenfor bladfestet. Torner er omdannede blad. Busken har blomster i klaser, gyllengule og skålformede, og har en sterk honninglignende duft. Bærene som følger etter avblomstring er røde og avlange, og ca 1 cm store. Planten er trolig innført til landet, muligens så tidlig som på 1600-tallet. I mange landbruksområder er Berberissen utryddet fordi det lever en sykdomsframkallende sopp på den som angriper korn.  

berberis-busk
Familie: Berberisfamilien – Berberidaceae
Størrelse: ca 100-300 cm
Utbredelse: Vanlig nord til Trøndelag.
Arter som ligner: Berberis vulgaris er den eneste viltvoksende i Norge av de 450 Berberis-artene som finnes.

berberis-gren

berberis-macro

berberis-baer 

roed-berberis

 

 

 

Humlebille – Trichius fasciatus

  By Insekter - smådyr

Denne flotte krabaten tilhører skarabidene, som er en billefamilie med enorme variasjoner mellom artene. En ting de alle har felles er antennene med mellom åtte og ti ledd, som ender i en vifteformet kølle. Skarabidene er svært viktige insekter i resirkulerings-prosessen – de rensker vekk og graver ned enorme mengder møkk, og gir på den måten jorda tilbake næringen.

humlebille

Humlebillen har lange hår på hele kroppen, unntatt på vingene og beina. De kan være gulere enn vår venn her, men har alltid disse svarte tegningene på vingene. Billen lurer fiendene (tror den) ved å imitere humle – derav navnet humlebille. Denne er ganske ufarlig, men enkelte skarabider kan være farlige skadedyr.

 

 

 

Skorpionflue – Panorpa communis

  By Insekter - smådyr

Her ser du en vanlig skorpionflue – Panorpa communis – som akkurat har landet etter en tur på flystripa i Kjose. Disse fluene som hører til ordenen nebbfluer og familien Panorpidae, har et nebb med bitende munndeler på det forlengede hodet. Fluene er brune og gule stripete, og vingene har oftest mørke tegninger. Beina er gulaktige og antennene er nokså lange i forhold til kroppen. De er 0,9 til 2,5 centimeter store, og lever av døde eller døende insekter, men koser seg også med nektar og honningdogg. Dette er harmløse insekter som lever på fuktige, kjølige steder i lavtvoksende vegetasjon på skyggefulle steder som skog. Larvene til skorpionflua kan minne om sommerfugllarver, og har åtte par korte vorteføtter og ofte pigger.

skorpionflue

På bildet ses skorpionflue av hannkjønn, som også har gitt arten sitt navn. Det er hannens store og godt synlige kjønnsorgan som minner om en skorpionhale, og er oppadbøyd på samme måte. Hunnens bakkropp smaler mer av mot bakenden.

Bærtege – Dolycoris baccarum

  By Insekter - smådyr

Til de fleste ungers store fornøyelse kalles denne breitegen også for ”bærfis”, og det er kanskje det navnet den er best kjent under. Disse har en skjoldformet kropp, og enkelte av breitegene kan utsondre kraftige forsvarsdufter, og kalles derfor også stinkteger. Det lille hodet kan nesten se ut som om det går i ett med ryggplaten, som oftest er bred med kantete hjørner. Antennene har ofte 5 tydelige ledd, gjerne tofarget. Scutellum (den trekantede platen på ryggen) når halvveis ned på kroppen, og er et godt kjennetegn på teger. En annen morsom detalj er at dette nærmest er det eneste insektet som det er vanskelig å riste av seg hvis det først har bestemt seg for å sitte på deg. Føttene med 3 ledd gjør at den virkelig klynger seg til sitteverten.

baertege

Bærtegen har hvite og svarte tverrbånd på bakkroppssidene, noe som kan ses best på høyre side på eksemplaret under. På nært hold ser kroppen faktisk ganske hårete ut. Den beiter på hagtorn, slåpetorn, bringebær og andre busker i rosefamilien, særlig på frukten og blomstene. Breitegene kan være fra 0,5-2,5 cm lange. De legger eggene sine i små, regelmessige eller sekskantede klaser, og hos mange arter vokter hunnen over både egg og nymfer dersom det er farer som truer.

 

 

Hagtorntege – Acanthosoma haemorrhoidale

  By Insekter - smådyr

Dette er en torntege, eller rettere sagt, èn av de 250 artene som finnes av tornteger – Acanthosomatidae – i ordenen nebbmunner. Dette er harmløse insekter, selv om noen enkelte andre teger faktisk kan angripe nyttevekster som kornavlinger eller annet. Hagtorntegen har skarpe farger i grønt og rødbrunt, med en kledelig gulfarge på undersiden, og er lett å gjenkjenne med sine spisse hjørner på ryggplaten. Føttene har 2 ledd, antennene 5, og insektet er fra 0,8 til 1,3 cm langt. Hovedsakelig lever den på hagtorn (derav navnet), der den beiter knopper og bær. Kan også gå på hassel og andre løvtrearter.

hagtorntege-oven

 

 

 

Stor Blåvannymfe – Enallagma cyathigerum

  By Insekter - smådyr

Dette er et helt harmløst flygende kunstverk i smalvingevannymfe-familien – Coenagrionidae. Her ser du en hann, farget vakkert blå, hunnen kan variere fra blå til brun i fargen. Det som er karakteristisk for akkurat denne, er den ene svarte stripen på hver side av forkroppen, samt at den har to blå ledd på bakkroppen. Det er lett å forveksle denne og asurvannymfe, men stor blåvannymfe har et sort merke ytterst på ’haletippen’.

Faktisk er de nokså svake flygere, disse insektene, og man finner dem derfor ofte hvilende i vannrett stilling på blader, med vingene sammenfoldet over kroppen. Vingespennet kan variere fra 2-5 cm. Kikk etter vannymfer ved tjern, stillestående dammer, i sumpområder, og ved bekker og elver.

storblaavannymfe

 

 

 

Vanlig tordivel – Geotrupes stercorarius

  By Insekter - smådyr

Tordivler er robuste insekter med hvelvet, nærmest oval kropp. De er svarte eller brune, skinnende blanke, og glinser ofte i metallisk grønt, blått eller fiolett. Noen av artene har tannlignende utvekster, og horn på hodet og forkroppen. Kjevene er store og klart synlige, og de kølleformede antennene har 11 ledd og en slags vifte ytterst. Dekkvingene har tydelige, langsgående furer, og leggen på de hårete forbeina har tannete utvekster til å grave med. Hører du en brummende summing i luften forbi deg, kan det gjerne være en tordivel som er ute på flygetur.

Voksne tordivler graver flere centimeter dype ganger under dyremøkk, og tar med seg møkkbiter ned i gangene som mat til larvene sine, som er lyse og c-formede. Larveutviklingen kan ta mange måneder der nede i gangene, og mens de venter på å bli «voksne» (imago) lager de lyder ved å gni beina mot hverandre.
Det finnes rundt 600 arter i tordivelfamilien – Geotrupidae – fra 1-2,5 cm lange, men bare 4 av disse artene finnes i Norge. De lever under all slags gjødsel, råtnende treverk, sopp og i åtsel, og spiser larver, åtsel og gjødsel.
Denne lille fyren ble funnet på skogbunnen ved Sørskogen, nyvasket av regnværet.

tordivel