Svenner fyr

Svenner fyr ble 22. oktober 1874 lyssatt for første gang, og dagens tårn i støpejern ble satt opp i 1900. Opprinnelig var Svenner fyr bygget av stein, av fanger på Akershus festning. Svenner har siden 1700-tallet vært en viktig havn for fiskere, og fra rundt 1794 ble det fast los på Svenner. Fyret var bemannet fram til 2002, og siden den gang har fyret vært automatisert. Svenner er nå åpent for publikum og det er mulighet for å leie overnatting på stedet. Skyss fram og tilbake fra Stavern havn på sommeren er også mulig.

svenner-01

Øygruppen kan man fritt besøke med egen båt, det er mange fine plasser og steder for fortøyning, bading og andre hyggelige opplevelser. Flere av øyenes bygninger er bygget av fiskere og losmannskap (heriblant undertegnedes egen oldefar som var kystskipper). Disse bygningene, samt selve fyret, ble fredet i 1997.

svenner-02

På Norsk sjøfartsmuseum kan man beskue kanonen som ble brukt som tåkekanon på Svenner fyr, det ble i tykk tåke avfyrt et skudd hvert tiende minutt. På denne måten kunne fiskere og andre sjøfarende navigere seg ”trygt” i havn. Tåkekanonen viste seg tidlig å være lite egnet for sitt bruk, det fortelles om båter som fremdels gikk på grunne, og at man kunne være relativt nære Svenner uten å høre skuddene som ble avfyrt. Det rapporteres at man kunne se lysglimtet fra kanonen, men ikke høre den, så da var hensikten mer eller mindre borte for tåkeskuddene. I 1931 fikk Svenner sitt første diafon tåkesignalapparat på plass, signalets dype bass rakk godt inn på land og langt ut på havet, denne ble byttet ut med mer moderne utstyr tidlig på 80-tallet.

svenner-05

I 1904 ble det forsøkt å få telefonisk forbindelse med fastlandet, men telegrafdirektøren hadde ingen mulighet til å innfri ønsket på grunn av økonomiske vanskeligheter. Midlene rakk ikke til, og saken ble derfor liggende i mange år. Først i 1929 ble det fart i sakene. Sjømannsforeningen fikk klarsignal fra telegrafdirektøren, hvis de bekostet det hele selv. Komiteen som påtok seg dette oppdraget fikk inn midler fra blant annet Redningsselskapet og Larviksrederiet A/S Norge. Resterende ble betalt av Sjømannsforeningens egne midler. Svenner var den gang det første fyret i Øst-Norge med et telefonanlegg av dette slaget. Det som var drivkraften bak telefoniønsket, var at fiskere som kom i havn i uvær eller tåke ofte ble liggende opp til ei uke på Svenner uten å kunne kommunisere med fastlandet, og dette skapte mye uro for de som satt hjemme å ventet. Så gleden og tryggheten har garantert vært stor da Telefunkens trådløse telefonanlegg ble montert.

svenner-03

Det er et rikt og variert fugle- og floraliv ute på Svenner, som ligger ”rett ut for” Stavern i Larvikfjordens munning. Selve fyret ligger på Korpekollen ute i øygruppen, tårnet er 18,7 meter høyt og har en lysvidde på 17,8 nautiske mil. Fyrets hvite sterke lys er ikke til å ta feil av når man ferdes i Larvik eller Stavern, det blinker jevn og trutt hele døgnet året rundt. Lysstyrken ble vesentlig forbedret i 1961 da Svenner fyr fikk eget dieselaggregat til strømproduksjon.

svenner-04

Bebyggelsen på Svenner (med unntak av selve fyret) drives nå av Gokstad kystlag og Kystlaget Fredriksvern, som har sikret videre drift og allmenn bruk av naturperlen i havgapet.

paaturtilsvennerknapp

 

 

Fredriksvern kirke

Denne kirken – som kanskje oftere kalles Stavern kirke på grunn av beliggenheten – er antagelig den kirken som skiller seg mest fra de andre i distriktene rundt. Det er en korskirke i rokokkostil, bygget med hollandsk murstein og den sto ferdig i 1756 med 400 sitteplasser. Men så var det jo også garnisonskirken for Fredriksvern Verft og forbeholdt disse fram til 1799, da også den sivile befolkning i Stavern fikk innpass. Arkitekten var kommandøren selv, Michael Johan Herbst, og han sto også ansvarlig for oppføringen av det utradisjonelle og vakre kirkebygget, som var Norges første marinekirke.

stavernkirke-18

Over inngangsdøra finner vi Fredrik 5. speilmonogram, rett under den gamle klokka som fremdeles teller tid. Mot tradisjonen vender inngangen mot øst. En lang periode var kirken hvitkalket, men etter en omfattende restaurering i 2004, fikk den tilbake sine originale farger i rødt, gult og grønt med gamle kalkemetoder. Taket i korsform fikk vipp og glassert, mørkeblå takstein og et klokketårn som rager i midten. At inngangen er østvendt er antagelig mest av makelighetshensyn, slik at menigheten skulle slippe å gå den lange omveien rundt kirken for å komme inn.

stavernkirke-11

Kirken ble bygget med flatt tak innvendig, noe som er svært sjelden i slike bygg. Men kommandøren var praktisk anlagt, og planla å bruke det rommelige loftet til lagring av korn i tilfelle ufredstider. Den blåmalte himlingen er intet annet enn spektakulær! På den er det festet forgylte metallstjerner i forskjellige størrelser, som blant annet viser stjernebildene Orion og Karlsvogna. Kanskje symboliserer ”himmelen” gamle sjøfolks navigasjonsmetoder. I midten, rett under kirkespiret, henger en gedigen klokke formet som en kongekrone, og under den svever en engel som med sin nå halve pekefinger viser tiden.

fred-kirke-engleklokke

Nils Kristian forteller at klokka periodevis har vært ute av stand, og at han for en stund siden ville forsøke å få den i gang igjen. Han smurte opp urverket og trakk den opp, men det så ikke ut til at engelen var villig til å telle flere timer. Under neste søndagsgudstjeneste ombestemte den seg tydeligvis, for midt under prekenen slo klokka til med elleve slag. Man kan vel anta at presten var fornøyd med at klokka fungerte igjen, men kanskje også noe misfornøyd med tidspunktet. Klokka ble laget av Peter Mathisen i København året 1757, og trekkes to ganger i uka av kirketjener Randi. Dersom uret hadde vært i kontinuerlig drift i alle disse 250 årene, så hadde engelen pekt på 2 190 000 timer!

fred-kirke-urverk

Den flotte altertavlen sto ikke ferdig til innvielsen av kirken, men kom på plass ikke så lenge etter. Den går over to etasjer og peker mot vest. Maleriet viser korsfestelsen og oppstandelsen, og er flankert av vakre engler i hvitt og gull. Alterstakene er originale fra innvielsen. Bak altertavlen er inngangen til sakristiet, som ble bygd i 1760.

fred-kirke-altertavle

Fredriksvern var som sagt garnisonskirke for verftet, og der rådet et strengt delt klassesamfunn. Således måtte det også bli i kirken, og innredningen preges av dette. Enkelte benker var ”mer verdt” enn andre for man måtte selvsagt sitte slik det passet seg i den stand man tilhørte. De vanlige benkene ble bygd slik at de på en lettvint måte kunne gjøres om til sykesenger for skadde i krigstid, de er atskilt av de høye benkeryggene og med dører inn til hver benk. De med høyest rang fikk kjøpe seg de beste benkene, mens de med lavest status ble henvist til de uanselige plassene på galleriet. Prestene var storfornøyd når noen kjøpte de dyreste benkeplassene, for det betydde at han fikk tilhørere til prekenen sin – dersom plassen sto tom to ganger, mistet nemlig kjøperen benken sin.

De aller beste plassene var likevel godt atskilt fra de andre i egne avlukker lengst vekk fra alter og prekestol. Her hadde de som var øverst på rangstigen flere fordeler – om vinteren ble det satt inn bøtter med koks, slik at rommet var oppvarmet da de kom, og dessuten var halve forveggen vindusglass. Disse vinduene kunne til prestens forargelse lukkes opp og igjen etter eget forgodtbefinnende, ved å hekte dem løs og slippe dem ned i et hulrom i nederste del av veggen. Var prekenen lang og kjedelig, hørte presten gjerne det smalt i vinduer fra bakerste del av kirken. Rangstigen avgjorde også hvor man ble begravd, de med høyest status fikk plass under kirkegulvet eller ute nærmest kirken.

stavernkirke-19

Den flotteste og kanskje mest spesielle detaljen vi finner i interiøret er kongestolen. Det er et eget avlukke oppe på galleriet, på motsatt side av organisten. Den er rikt dekorert og har kong Christian 7. bokstaver og våpen påmalt. Kongen har også mulighet for å lukke opp og igjen vinduene. Kongestolen ble laget før et annonsert besøk av Christian 7., men på grunn av en ”epidemi” i nærheten ble besøket avlyst. Stolen har faktisk stått uten kongebesøk før kong Harald 5. satt der under jubileumsgudstjenesten i 2000. Det har også blitt laget fire stoler til kongens avlukke, som i dag står ved siden av alteret og brukes av brudepar.

stavernkirke-06

Orgelet er også spesielt her i Fredriksvern kirke, eller kanskje aller mest, orgelfasaden. Den ble skjenket av enkefru Backer i 1911. De utallige pipene er skåret i tre, og ser svært virkelighetstro ut. De egentlige pipene er gjemt i et rom bak fasaden, og har vært byttet ut 3 ganger, sist i 1961. Fasaden har også vært flyttet et par meter framover, slik at organisten bedre skal høre hva han spiller og for at det skulle bli plass til de nye pipene.

stavernkirke-08

Det har vært gjort flere restaureringer i kirken, særlig i 1938 hvor grunnmuren måtte skiftes på grunn av store fuktskader. En periode var også benkedørene brukt som brystpanel bak alterpartiet, men disse er i dag på plass der de hører hjemme. Kirken har bilder og notiser av restaureringsarbeidet i en monter i et av avlukkene, sammen med flere gamle ting fra kirkens lange historie, blant annet Christian 5. bibel og kopi av de originale arkitekttegningene.
Kirkegården har ikke mange muligheter for utvidelse, og Fredriksvern kirke har derfor opprettet en ny gravlund på Torsrød. Dette har blitt et vakkert og åpent sted, med et frittstående klokketårn midt i.

torsroedgravplass

Takk til Randi og Nils Kristian for deres kunnskap, tid, historier og gjestfrihet.

Kjose Airport

På Trane gård på Omsland i Kjose finner man Kjose Airport. Klubben ble stiftet i 1979 og har i dag i overkant av 100 medlemmer. Med flystripe belagt med plastgress, klubblokale og egen damegruppe, plassert i de mest idylliske omgivelser kan man ikke annet enn å kose seg her.

kjoseair

kjoseairklubbhus2

Områdene rundt Trane gård og rundt flystripen bærer preg av godt vedlikehold og godt samhold. Klubben flyttet til Kjose i 1995 etter diverse flyplassopphold i Brunlanes. Damegruppa med det tiltalende navnet ”Flyfillene” drives selvstendig av damene, og inngår ikke i selve klubbdriften. Damene steller i stand kaffe, brus og noe godt å tygge på under tilstelninger og andre sammenhenger.

kjoseairklubbhus

Selve flystripen er belagt med plastgress, og måler hele 170 meter i lengde og har 14 meters bredde. Gresset har en evne til å rense seg selv ved nedbør, og det blir ikke glatt ved innflygning som vått gress i blanding med flybensin vanligvis ville blitt. Plasten gjør vedlikeholdet enklere for klubben og sparer dem for mye klipping sommerstid. Og det geniale er jo at det er klart til flyving til enhver tid.

kjoseairfulllengde

Vindmåler som på en ekte flyplass, egne mekkebord og sikkerhetssone for småfly og helikoptre finner man tett inntil flystripen. Det er benker og bord for besøkende og medlemmer, det er bord og stoler på klubbhusets veranda som ivrig benyttes av medlemmer som trenger hjelp eller har en knallgod historie på lager. Lagånden og viljen til å dele kunnskap og erfaring er stor, og sikkerheten står alltid i høysetet. Alle medlemmer har enkle, men viktige regler å forholde seg til gjennom medlemskapet og oppholdet på flyplassen. Sunn fornuft og bevaring av miljø og nærområder er viktige faktorer.

kjoseairbekk

Klubbhuset på 50 kvm har det meste av fasiliteter, og gjør klubbmøter og annen innendørs aktivitet hyggelige og praktiske. Det finnes anneks, toalett og lagerbrakke i ”samme” bebyggelse.

kjoseairwc

Så bor det en liten pilot i deg, bør du absolutt ta turen til skjønne Kjose og deres egen flyplass. Det er stadig noen piloter på flyplassen, som enten ”juger” eller flyr. Det arrangeres flystevner og årlige happeninger. Følg med på Larvik modellfly klubb for oppdateringer. Og her finner du dem på Facebook

kjoseairgulstripe

Minnehallen

Minnehallen er opprinnelig reist som et monument for falne sjøfolk fra 1. verdenskrig, men det minner også falne fra 2. verdenskrig. Tårnet finnes den dag i dag på Krutthuskollen rett syd for Stavern. Den 22 meter høye pyramiden som Stavern er alene om å ha som et unikt minnesmerke i Norge, ble bygget i 1924–1926 etter en arkitektkonkurranse i 1923. Arkitekt Andr. H. Bjercke og Georg Eliassen vant denne arkitektkonkurransen. I 1926 var Håkon den syvende i Stavern og innviet Minnehallen.

 

Minnehallen Stavern

 

minnehallen-front

Inne i Minnehallen finnes det tavler med 1892 navn etter falne i 1. verdenskrig, det finnes også tavle over 3456 falne etter 2. verdenskrig. Minnebøkene som ligger tilgjengelig for alle, viser navn over omkommede sjøfolk i innenriksfart under 2. verdenskig, samt andre nordmenn på utenlandske skip og norske sjøfolk som under 2. verdenskrig døde av andre årsaker enn direkte krigshandling. Til sammen 2214 navn finnes i disse bøkene.

minnehallen-bok

Initiativet for å bygge dette minnesmerket kom fra den engelske regjeringen som hadde en helt spesiell kullfraktavtale med den norske regjeringen, hvor overskuddet skulle settes av til et fond, ”Køla fondet av 1971”. Dette skulle komme norske sjøfolk til gode etter krigen, og det gjorde det mulig å få finansiert bygget. Det var et kostbart prosjekt som hadde en kostnadsramme på hele kroner 500 000,-.

Den 4. juni 1924, ble den første grunnsteinen lagt på Krutthuskollen. Steinene som er hugget ut med slegge og bor er hentet fra nærområdet i Skråvika. De ble så fraktet til Krutthuskollen med hest og slede. Herfra ble steinblokkene vinsjet opp til sin posisjon, en trekonstruksjon innvendig holdt blokkene på plass til de nådde toppen og konstruksjonen sto på egenhånd. Sjømannshjemmet i Stavern har guider i Minnehallen hele sommeren, og kan gi deg mer informasjon, eller om du bare vil inn for å finne slektningers eller venners navn og minne dem med stille takksomhet. I fremmedboken som ligger i hallen, står det med gylden skrift følgende vakre linjer av Wildenvey:

”Vandrer som stanser her
husk sjømandens vei og maal
og hans hvile!

Husk hans vei
den er som havet
solbeskinnet, stormende og atter stille
men bestandig ledet av stjerner.

Husk hans maal
en havn nær eller fjern
hvor han henter håb om at vende tilbake.

Husk hans hvile og hans hvilesteder:
Havet, himlen og vort hjerte.

Som morild efter et skib
skinner og slukner hans vei,
men hæder og mot følger han til maalet,
og der hvor han hviler
velsignes hans navn.”

 

minnehallen-fjell

Samme minneord finner vi på vei opp til pyramiden, risset inn i fjellet.

 

Mindehallen
Alterinskriptionen, forfattet av Herman Wildenvey
Landets egne, mand og kvinne,
Konge, folk og raad,
reiste dette æresminde
over sjømænds daad.
Her hvor hav og land som brødre
deler storm og sol
samles søsken, fædre, mødre,
om et stort symbol.

Og symbolet, pyramiden,
med dens flammetop, sten og ild
som trodser tiden, gror av fjellet op.
Her hvor sjømansminder værnes
trygt mot tidens vold,
straaler nu en mindestjernes
lys til alle hold.

Sjømænd eiet altid havet
skrev sitt navn i vand,
levde, døde, blev begravet,
ofte langt fra land.
Da var bølgen eventyret
om den vide jord.
Da var landets blink fra fyret
som et blikk fra mor.

Krigen kom og havet stængtes,
trods vor tro paa fred.
Alt som silet, sporløst sænktes
folk og flagg gikk ned.
Fyrer sluktes, taakeluren taug,
der miner sprang.
Ble det ikke sidste turen
kom den næste gang.

Uten værge, uten vaapen,
uten avinds agg,
holdt de vei paa bølgen aapen
for det norske flagg.
Uten nogen bøn om naade,
men i trofast tross
bar de gjennem kampens fraade
daglige brød til oss.

Ingen bad om mindeborge blant vor helteflok.
Kun det ene ordet: Norge var dem mindre nok.
Men la hallens tavler tale fra vor egen slegt,
la os alle mand befale i Guds varetægt:
Fred med Eder faldne frænder, tak for trofast vakt.

Vit: Det er av broderhænder sten paa sten er lagt.
For at Eders daad skal leve,
som var landets trygd,
er med aand og arbeidsnæve
denne bauta bygd.

Hvil i fred hver fredens kriger i din vaate grav.
Taus du sank, men mindet stiger her som sol av hav.
Atter blir mot dagen hævet alt som havet tok.
Og vi vet ditt navn er skrevet i en evig bok.

minnehallen-minnestein

minnehallen-kis

Nic Schiølls skulptur ”Mot Dypet” (som sees i bakgrunnen), viser en druknende sjømann og bølgen som trekker ham mot dypet.

minnehallen-utsikt

Utsikt mot havet fra Minnehallen

Minnehallen Stavern

 

Blokkhusene i Stavern

Staverns opprinnelse vet man ikke med sikkerhet, men man kan lese om Stavern fra 1200-tallet, da kjent som et fiskersted med god havn. I 1788 til 1790 ble det bygget blokkhus på de høyeste punktene rundt Stavern, disse blokkhusene ble bygget som utkikksposter og skytestillinger og inngikk i forsvarsannlegget rundt Fredriksvern og Stavern.

Blokkhusene er bygget av tømmer, og var mer eller mindre lenket sammen med doble palisader i 2-3 meters høyde av spisse tømmerstokker. Disse gikk mellom blokkhusene og hadde ganger ned til sjøen. Palisadene kom aldri til rette nytte, så forfallet startet raskt, og befolkningen antas startet nedrivingen tidlig på 1800-tallet. Siden den gang har et av blokkhusene forsvunnet, men det står fremdels to godt bevart igjen i Stavern. Fyrdirektøren og departementet mente at de ikke var så viktige som sjømerker, Oldermannen (los) protesterte på dette , og bevarte to av dem. Man kan se Blokkhusene når man nærmer seg Stavern, enten langs veien eller til vanns. Blokkhusene har også figuert på kommunevåpenet i Staverns historie som egen kommune, og er et symbol for Stavern den dag i dag.

stavern-blokkhus-4

stavern-blokkhusene-06

 

 

 

Signalen i Stavern

Varden i Stavern, også kalt Wabjerget ligger 75 meter over havet rett ved Stavern sentrum. Signalen har vært brukt som militært overvåknings- og varslingssted. Den optiske telegrafen kom som en erstatning for de tidligere flaggsystemer som ble brukt. Linjen ble satt i drift 1809-1810. Slike stasjoner ble bygget som utkikksposter over sjøen, og de lå alltid slik til at det var utsikt til de andre nabostasjonene i området. Som sjefer på hovedstasjonene ble det ansatt skippere eller styrmenn, som derpå kunne ansette en hjelpemann. På repeterstasjonene ble det ansatt loser, disse repeterstasjonene gjentok signalene fra post til post. Hovedoppgaven deres var å sende meldinger om observasjoner på havet, derfor var skippere og loser godt egnet i denne jobben.

Klafftelegrafen var et stativ på en åtte meter høy mast, med seks svartmalte klaffer som kunne settes opp, ned eller nøytralt. Hver stilling hadde sin kode, og på de mest mest brukte linjene ble det som regel satt opp to master på hver stasjon, slik at det skulle gå raskere å sende meldinger begge veier. Det sies at et signal ikke skulle vare lenger enn to minutter, så i teorien kunne de sende 30 signaler i timen.

signalen-juni08

Kopi av Signalen kom på plass i juni 2008

De nærmeste stasjonene til Stavern, som var det de kaller for repeterstasjoner, var på Anvik Varde, og Rauholmen i Viksfjord. Stasjonene kunne ha en avstand på inntil sju kilometer, og totalt skal det ha vært så mange som 227 stasjoner langs kysten fra svenskegrensen til Trondheim. Meldingene kunne faktisk komme opp i en hastighet av 100 kilometer i timen under svært gode forhold. Stasjonene ble rigget ned vinterstid.
Signalene ble rigget ned for godt kort tid etter Napoleonskrigens slutt i 1814.

stavern-signalen

Midlertidig løsning før kopien kom på plass juni 2008

 

 

Langestrand kirke

Det var mye diskusjon rundt den nye kirken som skulle reises på Langestrand, og først i 1818 ble den innviet. Tomten ble gitt av Joseph Ottersen Steen og byggmesteren var Hans Christian Lind. Byggmesterens originale tegninger finnes fremdeles bevart, selv om det kom til en del endringer underveis. Navnet ble Enighets kirke, og nå skulle de rundt 600 innbyggerne på Langestrand endelig få ny kirke.

langestrand-kirkebak

Dette er en nokså uvanlig oktogen (åttekantet) trekirke fra 1818, i empirestil. Kirken har sakristi og inngang i to tilbygg, og har plass til 220 sognebarn på de originale benkeradene. Interiøret er vakkert marmorert, og de noe mørke fargene går i mellomblått, koksgrått og gull.

langestrand-kirke-midtgang

Kirken fikk helvalmet tak med vipp, som også finnes på Gumserød gård, og gotiskinspirerte sprosser i vinduene. Den har blitt restaurert og ombygd i flere omganger – 1903, 1906 og 1910, blant annet ble prekestolen flyttet fra over alteret til venstre side, noe som gjorde at man ikke lenger kunne se presten fra galleriet.
En annen detalj som gjør kirken spesiell, er at den mangler klokketårn, men ved hovedinngangen har det blitt oppført et frittstående klokkehus, eller støpul som det også kalles. 

langestrandkirketaarn

Av innvendige severdigheter er altertavlen som er en kopi det verdenskjente maleriet ”Nattverden”, malt av Leonardo Da Vinci. Altertavlen er malt av Christian Krogh, som svært sjelden gjorde kunst av religiøs art. Det antas at Krogh har vært venn av Treschow og malte altertavlen på oppdrag eller som en tjeneste til familien.

langestrandkirke-01

Det vakre katolske døpefatet er også unikt og stammer fra den gamle kirken som sto lengre nede på Langestrand, men selve døpefonten er fra 1903. Flere av maleriene fra samme kirke er også flyttet hit. Se Langestrand gamle kirke. 

langestrandkirke-14

Kirken har et flott votivskip (ofte feilaktig kalt ”kirkeskip”), som for anledningen var dekorert med et papirfly. Votivskipene var gjerne gitt i gaver til kirkene, og særlig i sogn hvor det var mye sjøfart, som takk for at en hendelse hadde gått bra eller for å beskytte sjømenn mot farene på havet. Langestrand kirke har en modell av skonnerten Magdalena Sophie fra 1836 hengende mellom altanene.

langestrand-kirke-votivskip

Langestrands Enighets kirke er vernet, som alle kirker bygd mellom 1650 og 1850, de som er oppført før dette er fredet. Kirkens arkitektoniske form gjør at benkene kommer tett på alterringen, noe som gjør at det ikke er mye plass til å bruke kirken til andre formål som man i dag gjerne gjør, for eksempel konfirmasjonsundervisning og andre tiltak som engasjerer barn og unge. Det har vært søkt om endringstillatelse på galleriet for litt mer tumleplass for lekende barn, men dette ble avslått.

langestrandkirke-08

 

Det var prost Sartz som innviet kirken i 1818, og i dag er det Oddrun Pedersen som forretter her.
Takk til Nini Borch-Jenssen for hennes imøtekommenhet.

Langestrand kapell

På toppen av Veldrebakken finner vi ”Skauløkka” og her ligger Langestrand kapell med den nyeste delen av kirkegården. Da det begynte å bli trangt om plassen rundt Enighets kirke nede på Langestrand og det var lite utvidelsespotensiale her, begynte kommunen å lete etter løsninger på tomteproblemet.

langestrandkapell-ute

Skauløkka ble en mulighet, men denne tomta lå i Brunlanes og det var derfor litt diskusjoner rundt dette. Til slutt ble det enighet om at til tross for at tomta lå over grensa, ville kapellet og kirkegården uansett ha tilhørighet til Langestrand. Treschow-Fritzøe solgte velvillig tomta, og for den nette kjøpesum av hele kr 1,-.

langestrand-kapell-ute

Byggingen ble påbegynt i 1897 og antas å være ferdigstilt senest i 1898. Kapellet er et stilrent og enkelt hvitmalt bygg. I de senere årene har det kommet til en liten kjøkkenkrok og kontorpult i bakkant av kapellet. På høyre side av inngangen står det et relativt uvanlig ”klokketårn”, jamfør Langestrand kirkes støpul.

langestrkap1

 

langestrand-kapell-klokke

Et kapell defineres som et kristent hellig rom eller bygning. Og hvis det er satt av til en begrenset form for gudstjenester, er det vanlig å regne bygget som et kapell isteden for kirke. Det eneste som er av kristne symboler i Langestrand kapell, er korset på taket over inngangen og noen enkle kors på vegglampene inne. Dette gjør at også andre menigheter har brukt kapellet til gudstjenester og samvær.

langestrand-kapell-kors

Også inne finner vi igjen den samme enkelheten. Interiøret er holdt i hvitt, gult og mørk blått med innslag av messing. Gulvene er lakkert furu og midtgangen er dekket av løper i samme blåfarge som benkene. Kapellet er ofte i bruk, og nettopp enkelheten er det som tiltrekker mange av de som ønsker å ta et siste farvel her – det er ikke så mye som tar oppmerksomheten fra seremonien. I dag er det bare urnenedsettelser her oppe på Veldrebakken, men kapellet mye i bruk og kirkegården alltid velstelt.

langestrand-kapell-motalter

 

Vi retter en takk til Åge for hans meningers mot, gjestfrihet og engasjement.

Langestrand gml kirke

 

 langestrand-gamle

Den eldste kirken på Langestrand finner vi dessverre ikke andre spor etter enn noe av interiøret i den nye kirken. Etter all sannsynlighet var den plassert til venstre for verksporten, under det som i dag er parkeringsplass. Nils Lange fikk tillatelse til å oppføre kirken på grunnen til Damsbakken gård i 1642 for den voksende menigheten, eller også for at Langefamilien skulle ha et huskapell. Enken etter Nils Lange, Merete, skal etter sigende ha blitt gravlagt under alteret i 1656.

I 1692 fikk Gyldenløve utbedret kirken, men allerede i 1730-årene skal den ha vært i svært dårlig stand, selv om noen utskiftninger allerede var gjort. Blant annet skal det innvendige tregulvet i kirken ha blitt byttet ut med teglstein. Et klokketårn var også kommet til, samt et sakristi på venstre side av bygningen. I storflommen året 1653, som gjorde store ødeleggelser for bedriften på Verket, sies det at Farriselva tok med seg kirkegården natt til 3. september. Samme natt forsvant for øvrig også Fresjeborgen.

Selve kirkebygget var bygget i samme stil som Larvik kirke, med rektangulært langhus og et lavere og smalere kor. Bygningen var laftet. I gamle papirer står det at kirken var omtrent 32 meter lang, 9 meter bred og 4,5 meter høy, og at taket var bordkledd. Klokketårnet skal ha vært kvadratisk på 4,5 meter x 4,5 meter, og nesten 9 meter høyt, og utvendig hvitmalte bord med pyramideformet tak, tekket med stein. Det sies at interiøret var marmorert, som i den senere kirken, og at både dekoren og malingen ble fornyet i 1758 av malermester Koch. Rundt 20 år senere ble interiøret lysnet for å følge trenden. Døpefatet fra katolismens høytid, står nå i den nye kirken og vitner om sotingenes lange tradisjoner med kirkebygg. Sokkelen fatet opprinnelig sto på står i dag på Larvik Museum og er støpt i jern.

langestrand-gamle-dopefat

I 1811 var kirken i elendig forfatning, og lå dessuten i veien for bedriftens behov. Det ble derfor besluttet at den skulle rives samme år.

Under er tre av maleriene avbildet som i dag henger i den nye Langestrand kirke: Pasjonsviser fra 1752 – skjenket av forvalter Knut Mørch, Christian IV’s syn fra 1625 som er maken til maleriet i Kjose kirke fra samme årstall, og en allegorisk fremstilling av dåpen fra 1706, som er skjenket kirken av Edler og frue.

langestrand-gamle-maleri1

På en av portbygningene til Verket henger gravplaten til minne om Niels Friis Pedersen, som var ”OberMarsMæster” og på den andre bygningen kan vi se hans hustru Elisabeth Friis’ minneplate. Ellers er det ikke mye som vitner om at det på Langestrand har ligget en utsmykket kirke, omtrent der museets sørvestre hjørne er i dag.

gravplater-01-tf

 

gravplater-02-tf

Kjose kirke

 

 

 

kjosekirke-frasidenute

 

Dette er en langkirke i tre med 200 plasser, innviet av biskop Arup i 1850. Arkitektur utført av Gustav A. Lammers, sogneprest i Bamble og Skien. Bygget ligger på samme sted som de to foregående kirkene i Kjose, på en høyde med flott utsikt over Farrisvannet.

Den aller første av kirkene som ble bygget her, var stavkirken som man antar var fra 1300-tallet og viet til St. Bartholomæus. Det fortelles at det var en usedvanlig vakker kirkebygning, men den ble dessverre plyndret for uerstattelige verdisaker i reformasjonstiden. Den ble revet etter lang tids forfall, og i 1606 ble den nye tømmerkirken oppført. Kirken sies å være uten tårn og med kirkeklokker på loftet. Taket var tekket med trespon og inngangen fra vest hadde en liten svalgang foran, men kirken fikk våpenhus i 1626. På innsiden var koret avdelt fra kirkerommet med skranken foran første stolrad, den var uten galleri og hadde gulver av tre. To firkantede vinduer, et på hver langside, slapp lyset inn.

kjosekirke-gmlprekestol

En del av inventaret fra de gamle kirkene finnes fremdeles i den nye kirken, blant annet prekestolen, som nå er plassert i sakristiet, og døpefonten som antagelig ble laget av ”Anders snekker” i rundt 1617. Omtrent samtidig fikk kirken sine første benker. Det er også bevart et døpefat av bronse fra 1641, og kirkeskipet fra 1700-tallet. Et røkelseskar fra den katolske perioden i Kjose kirke er i dag utstilt i Vestfold Fylkesmuseums middelalderavdeling.

kjose-kirke-dopefat

Altergruppen fra ca 1260 er også bevart, men Norsk Folkemuseum har overtatt denne. En kopi av korsfestelsesgruppen er imidlertid på plass. Den viser Jesus på korset med Jomfru Maria og apostelen Johannes på hver sin side, er laget i gotisk stil og man antar at den er utført av selveste ”Balkemesteren”, som også har skåret Olavsfiguren i Tanum kirke, og som gjorde andre slike arbeider i eik i samme periode.

kjose-kirke-alterfigurer

I distriktet var det store og mektige eiendomsbesittere på denne tiden, og det var populært å gi gaver til kirkene. Blant annet finner vi gamle våpenskjold fra denne storhetstiden etter gravferdene til to av grevene, og kopi av altertavlen fra 1606, som viser nattverden, gitt i gave av Peder Iverssøn Jernskjegg. Originalen befinner seg i Norsk Folkemuseums varetekt.

kjose-kirke-gmlaltertavle

Da byggingen av den nye Kjose kirke ble vedtatt, ble den gamle solgt til nedriving. Tømmeret ble hugget opp til ved og har nok for lengst gått tilbake til naturen, men et vindu ble bevart og satt inn i et av gårdshusene på Bjørnø, der det fremdeles er. Den nye og staselige kirken ble bygd på dugnad, eller pliktarbeid, som det var den gangen. I 1856 ble det besluttet å bygge ny vei fra kirken til Bærug gård. Treschow avsto fra grunnen uten godtgjørelse, og ga også trematerialene og sand som behøvdes. Menigheten måtte også utføre pliktarbeid ved bygging og vedlikehold av veien. Først i 1863 ble pengene til veien innvilget av formannskapet.

I 1911 kom sakristiet til i østenden. Under påbyggingen gjorde man også andre forandringer som ville gjøre kirken mer bruksvennlig, blant annet fikk benkene nye rygger med bedre helling bakover, og de gamle ryggene ble brukt som brystning langs veggene. For ordens skyld kan vi nevne at kirken fikk lysanlegg i 1930 og samtidig fikk den de vakre lysekronene, og flombelysningen av den vakre trekirken ble tatt i bruk i 1963. Vann kom det først i 1973.

kjose-kirke-lys

Et av de gamle orglene står nå på Telemark Museum, laget i Skien av sokneprest Stub og hans gårdsgutt. Den nåværende kirken kan takke sogneprest Aall for sitt aller første orgel, han samlet egenhendig inn de 25 spesidalene det kostet å kjøpe orgelet fra skolelærer Thoresen. Det måtte riktignok repareres og males før det kunne settes inn, men enda var det penger til overs til en organist. Da kirken gjennomgikk restaurering og sakristiet ble bygget, byttet Kjose kirke ut det gamle orgelet med et som ble kjøpt fra Tanum kirke og flyttet hit. Dessverre ble det raskt oppdaget at orgelet var nokså tjenesteudyktig, så nytt og moderne orgel ble satt inn i kirken i 1935. Siste tilskudd på orgelstammen kom i 1979 – et helmekanisk orgel med 12 stemmer.

kjosekirke-orgel-01

I ”Boken om Eidanger” av I.C. Ramberg, kan vi lese at ungdommene i Markefjerdingen fra gammel tid besøkte Kjose kirke et par ganger hver sommer, men helst ved konfirmasjon. Da valfartet de i flokk og følge gjennom Sollid- og Omslandskogene, gjennom ”den vakre Omslandsbygden” og til kirken. Man pleide ikke å ha med niste selv om man skulle være borte hele dagen, for stadig møtte man på såkalte kakekoner, og på hjemveien var de innom Lars Kortsen Omsland og kjøpte fløtemelk med smør og flatbrød, eller en kopp kaffe.
Fra Langangsbygda foregikk det lignende utflukter over Langangs- og Skjæggeheien, til Krogsengene og derfra ned gjennom ”Putlandsriket” til Kroken, tett ved klokkerboligen og Kjose kirke.

kjosekirke-02

Fremdeles ligger kirken og skuer ut over veier, vann og gårder i Kjose, på sin fredelige plett på kirkehøyden. Mangt har forandret seg her siden den første presten bosatte seg på prestegården Nes – man valfarter kanskje ikke til kirkene slik som før eller bruker hele dager på reisen, men den er fremdeles samlingspunkt i bygda både ved glade høytider og sorg.

En stor takk rettes til Tor Johnsen for hans tillit og imøtekommenhet.

 

 

St. Frans’ kirke

Oppe på Ra-ryggen troner distriktets eneste katolske kirke, St. Frans, med moderne teglsteinsvegger, men med alle tradisjoner bevart. Allerede i det 10. århundre ble den katolske kirken etablert i Norge og var eneste religion fram til Reformasjonen, se også kirkehistorien. Den ble da forbudt, men i 1843 fikk man igjen opprette katolske menigheter her i landet og i Larvik har menigheten vokst til rundt 300 på 20 år.

stfrans-inngang

Selve kirken er tegnet av et arkitektfirma i Oslo, har en grunnflate på 300 kvm og ble bygd rund i forhold til katolismens tidlige tradisjoner om runde kirkebygg. Byggingen av kirken tok bortimot et år, og et av høydepunktene fortelles å være den dagen den 20 tonn tunge takkonstruksjonen i bjørk, på omtrent 20 meter i diameter, ble løftet på plass som en gedigen puslebrikke i ett stykke. Grunnsteinen består av et skrin med 3 steiner fra Assisi, Umbria i Italia, og ble lagt ned under en seremoni i 2005. Kirkens patron er St. Frans fra Assisi (derav navnet selvfølgelig), og kirken ble vigslet på St. Frans dagen i oktober 2006.

stfrans-sal-01

 Når man kommer opp bakken til kirken, blir man møtt av de to høye pilarene som sammen danner klokketårnet og rammer inn inngangspartiet. Under byggingen lå det tre digre flyttblokker midt i det som skulle bli kirkerom, og disse ble delt i skiver og brukt i inngangspartiet. Inntrykket av selve kirkerommet kan best beskrives som andektig og nærmest katedralsk med den høye glasshimlingen som kroner verket, og som i sannhet knytter himmelen og jorden i mennesket. Lyset slipper også inn gjennom innfelte klare og fargede glass i hele veggens høyde på sidene. Alteret og døpefonten er laget i polert larvikitt, og Maria-statuen som står ved kirkens vestre vegg, er en kopi av Spydeberg-madonnaen fra 1250. Originalen befinner seg nå i Oldsaksamlingen i Oslo. Kirkens benker er av eik og gir en fin kontrast til de hvite veggene.

stfrans-sal-02

I dag holdes det gudstjenester norsk, polsk og vietnamesisk i St. Frans’ kirke, og kirken er åpen for alle.

___________________

Fredsbønnen
 
”Herre, gjør meg til et redskap for din fred.
Hjelp meg å spre kjærlighet der hatet hersker, tro der
tvilen råder, håp hvor der er angst og nød.
 
Hjelp meg å bringe forlatelse der urett er begått,
å skape enighet der det er strid, å spre lys hvor der
er mørke, å bringe glede der sorgen tynger.
 
Mester, hjelp meg å søke,
ikke så meget å bli trøstet som å trøste,
 
ikke så meget å bli forstått som å forstå,
ikke så meget å bli elsket som å elske.
 
For det er ved å gi at vi får, ved å tilgi at vi selv blir
tilgitt, ved å miste vårt liv at vi vinner det.
Og det er ved å dø at vi oppstår til evig liv”.
 
Frans av Assisi (1182-1226)

____________________

st-frans-alterbilde

 

 Bildegalleri

 

Berg trekirke

 

 

 

bergtre20

Den flotte steinkirken på Berg ble etter hvert i dårlig forfatning, som vi vet, og både prest og menighet ønsket seg en ny og mer rommelig kirke. Sogneprest Klem var en forkjemper for den nye trekirken og da han så at målet var nådd skrev han i kaldsboken sin: ”I lengere tid har der været følt et savn av et rummeligere og mer tidsmessig gudshus, og da den kirkelige sans i årene omkring 1870 våknet, og kirkesøkningen blev sterkere, så at kirken søndaglig viste sig for liten, gjordes der alvor av at få den ombyttet med en ny.” I 1876 ble størrelse på kirken og nødvendig tomt vedtatt. Den skulle bygges for et folketall på 1700 og tomta skulle være på 4 mål.

Det går sent med prosessene når viktige avgjørelser skal tas, og det ble mange heftige diskusjoner underveis, blant annet fordi en stor andel av menigheten ønsket kirken nærmere Helgeroa, men tomten ble kjøpt i 1877 av Peder Pedersen Berg og lagt bare et steinkast unna den gamle kirken på Berg. Arkitekt ble Johannes Henrik Nissen og byggmester Mathias A. Olsen. Til slutt ble det endelig bestemt at kirken skulle ligge med tårn og inngang mot vest, slik også steinkirken ligger.

bergtre17

Bøndene ble pålagt pliktarbeid under byggingen, og ble ilagt bot dersom de ikke møtte med mann, dugelig redskap og hest, slik de også ble under andre kirkeprosjekter på den tiden. 30 pliktdager hadde de, men det var flere av dem som måtte jobbe over grensen, og mange her ute har besteforeldre eller oldeforeldre som har vært med å bygge kirken. En av dem som hadde mye å gjøre med byggingen, er Gunnar og Tore Bervens oldefar – Olaves Ekholt. Innholdet i verktøykassa som var med under bygging, er fremdeles bevart.

berg-trekirke-oldefarhammer

Gamle kilder forteler at tårnet falt ned under et uvær før det var ferdig oppsatt, og byggmesteren fikk en kompensasjon på kr 200,- for ”tort og svie”. I dag henger det to klokker i tårnet, den gamle fra 1878 og en som senere kom omtrent hundre år senere. Kirketjener Magnar Holm forteller at han gjerne tar med førsteklassinger på omvisning helt opp i kirketårnet og ringer med klokkene. Da kjenner de godt hvordan tårnet svaier, og glemmer aldri at de har vært på besøk i klokketårnet i Berg trekirke. Mange, både store og små, har vært i tårnet og skuet utover Berg – på plankene er det skåret inn og skrevet navn på besøkende og personer som har vært med på reparasjonsarbeider på kirken. Det gir en god følelse av kirkens posisjon i bygda, og generasjoners gang.

bergtre9

Den gangen kirken var ny, var det også mye å stelle med for kirketjeneren. Han skulle sørge for gudstjenestene, legge i ovnene, passe dørene og ellers holde kirken ryddig for vedstykker og kullavfall. I tillegg skulle kirken renvaskes og feies to ganger pr år, skapene skulle pusses og mer til, så det var nok henge fingrene i den gangen også, selv om det ”bare” var 2 kirker.

berg-trekirke-skip

Berg kirke ble ferdig i tide til konfirmasjon året 1878, og er fremdeles Larviks største trekirke. Den har 500 plasser og er bygget i romantisk stil med vakre, buede blyglassvinduer og kobberbelagt kirkespir. Kirkegården ble ferdig påfølgende sommer, og den har blitt utvidet med nye felt tre ganger etter dette. Omkring 1962 ble det gjort en storopprydding på kirkegården. De store familiegravstedene ble gjort mindre, ved at jernporter og gjerder ble fjernet. Samtidig ble det planert ut og sådd nytt gress.
I kirken finnes det kopi av et brev som sogneprest Klem skrev til biskopen i Christiania den 31. oktober 1878:

”Jeg skulde ikke undlade herved, at underrette Hr Biskoppen om at jeg afvigte 19de Søndag eft. Tref. I Bergs Kirke døbte en ung Pige, Susanne Karette Marie Knudsdatter, 16 Aar gl, født i Eidanger af Forældre, der i mange Aar haver henhørt til Mormonflokken. Hun har i den forløbne Sommer været forberedt sammen med Konfirmanderne, og ere i Besiddelse af god Kristendomskundskab. Forældrerne, der vare medvidende om hendes Forsæt at vilde indtræde i vaart Kirkesamfund, og intet havde havt imod, at hun undervistes sammen med Konfirmanderne ”da hun jo altid kunde lære noget derved” vilde dog ikke meddele deres Samtykke til hendes Daab, og betydedes derfor af mig, at i den Alder, hvori deres Barn nu var, var hendes egen Villie der bestemmede, medens deres Myndighed i denne Henseende, ikke strakte sig du over hendes fyldte 15 Aar. I al Fald Moderen var tilstede i Kirken ved sit Barns Daab, og syntes Handlingen, som jeg bestræbte mig for at gjøre saa Høitidelig som mulig, at gjøre et dybt Indtryk paa den talrigt forsamlede Menighed. Gud give hende Bestandighed i sin Tro, hendes Sjæl til Salighed! Ærb. Klem”

berg-trekirke-stol1

Det var smått med midler å handle inn for til den nye kirken, og det ble spart der det kunne. Imidlertid fikk den nytt døpefat, men isteden for alterklede skulle alterbordet males og dekoreres. Den flotte altertavlen ble flyttet opp til den nye kirken fra steinkirken, og er datert 1580, så noe av det gamle fikk bli med til den nye.

bergtre18

I 1907 ble det samlet inn penger til nytt orgel, som ble laget av orgelfirmaet A. Olsen & Jørgensen i Kristiania for kr 3150,-. I dag står det et nyere og mer moderne orgel i kirken.

bergtre21

Etter lang tids bruk oppdaget Berg menighetsråd i 1970-årene at det var store skader og mangler på kirkebygget og gjorde det klart for kommunen at det nødvendigste måtte repareres hvis ikke kirken skulle bli alvorlig ødelagt. Det ble innvilget kr 400 000,- til istandsetting av bygget, men en arkitekt fra Oslo hadde samtidig utredet kirkens tilstand og kom til at de samlede utgifter ville beløpe seg på kr 2 400 000,-, altså 2 millioner mer enn allerede innvilget. En del av reparasjonene ble utført, men nå begynte tankene om en ny kirke å melde seg hos menighetsrådet, en mer bruksvennlig kirke, og dette ble begynnelsen på den nye Berg arbeidskirke på Søndersrød. I dag brukes Berg trekirke hovedsakelig til begravelser, og står litt ensom og forlatt til fordel for den gamle og den nye.

En stor takk til Magnar for hans tid, velvillighet og kunnskap.

Bildegalleri:

Berg Steinkirke

 

bergsteinkirke-01

Steinkirken på Berg er kanskje den flotteste og eldste middelalderkirken som finnes på hele Østlandet. Kirken er viet til St. Laurentius, noe som også kan tyde på at kirken er fra 1000-tallet – de kirkene som ble bygd på 1100-tallet er stort sett Olavs-kirker. Nå står den oppført som en kopi, og våpenhuset som i en mellomperiode var inngang, er ikke tatt med, slik at kirken skal være så lik originalen som mulig. Stilen er angelsaksisk, og den er oppført i naturstein.

Berg steinkirke
Arkitektonisk er kirken spesiell på grunn av sitt firkantede kor og romerske hvelv over dørene. Buene var hugget av ett stykke. Selve murveggen er fra en meter til nesten to meter tykk. Kirken hadde tre innganger – to for oss ”vanlig dødelige” og en for de geistlige. Den sistnevnte er ikke mer enn tre plankebredder bred, og ble nok brukt av den første presten vi kjenner til i Brunlanes, Viking Torgeirsson i 1335.

bergsteinkirke-03

Kirken forfalt stadig mer og i 1882 ble den delvis revet. Da kom det til syne en grav med levninger etter en voksen i murveggen, halvannen meter fra korets møne. Man mener det stort sett var kongelige som ble gravlagt på dette viset, og i dette tilfellet kan det være lendemennene fra Manvik gård, som på den tiden nærmest var å regne for kongelige. Andre velstående kjøpte seg også gravplasser inne i kirken, og før var midtgangen dekket av gravplater. Disse ble dessverre kjørt til Barkevik for omsmelting, men på grunn av datidens lave jernpris dekket det knapt omkostningene for transporten dit.

I 1911 hadde steinene rast inn i kirken og en del av dem ble fjernet. Etter utrettelig arbeid og pågangsmot sto i 1970 kirken på nytt klar til bruk, etter en omfattende restaurering og oppbygging. Under denne prosessen kom arkeologene over 324 mynter, de fleste av dem fra middelalderen da det var vanlig å kaste mynter på gulvet som en slags syndsavlat. Myntene er datert med årstall fra 1177 til 1712.

berg-stein-mynt

I dag er kirken utstyrt med benker og åpningen til koret er større i dag enn den var da kirken var katolsk. De tidligste kirkegjengerne i Brunlanes hadde derimot ikke stort å sitte på i sin tid – man sto på jordgulvet, eller for de som måtte sitte fantes det lave, oppmurte benker langs veggen. Etter en omfattende oppussing i 1592 ble det satt inn stolstader, slik at de troende hadde noe å lene seg på. Dessverre er ingen av disse bevart.

bergsteinkirke-04

På slutten av 1500-tallet fikk kirken et vindu, som ga litt mer lys enn den rundbuede gluggen i korgavlen. I tillegg kom den vakre prekestolen i renessansestil og de to alterstakene i messing, som fremdeles står i kirken. Steinkirkens kostbare eiendeler ble oppbevart under himlingen på loftet i et eget lite avlukke. Altertavlen som kom til på samme tid, står nå i Berg trekirke som ble bygd i 1878.

bergsteinkirke-08

Av andre severdigheter finner vi 12 små apostelfigurer i tre, antagelig fra 1600-tallet, men overrakt kirken som gave i 1988, og gravstøtten i sandstein fra 1100-tallet som ble funnet på området under restaurering.

berg-stein-apostler

Den store tavlen som henger på kirkens østre vegg er gitt av Dorthe Christensdatter tidlig på 1600-tallet. Nederste del av maleriet viser henne, hennes tre ektemenn og barn. Historien forteller at Dorthe fikk tillatelse av kongen til å sitte med gården så lenge hun var gift, derfor er de tre menn forevighet på maleriet. Det merkelige er at to av dem er malt (i tillegg til henne selv) med bare halve ansikter, og den tredje uten ansikt i det hele tatt. To av barna hennes har antagelig vært dødfødte eller dødd tidlig, for de to i reiv er også uten ansikter. Tre av barna er litt større og har som de voksne, fått initialene sine med.

berg-stein-tavle

Teksten på tavlen sier dette:
«Denne tavle er bekosted af ærlig og gudfryktige qvinde Dorthe ChristensDatter paa Eidsteen til efterminde af hende og hendes husbonde som var Hans Marchusen som døde I opstol og blev samme stads begraven I kirken Anno 1590 Hans Foed som Gud kaldet Anno 1597. Salig Bertel Andersen som er hensoven udi herren Anno 1601. Og begge ligger her begraven ved Berg Kirke.»

berg-stein-tavle-utsnitt1

I dag brukes kirken mest til bryllup, men en og annen gudstjeneste holdes her fremdeles.
En stor takk til Magnar for hans tid, velvillighet og kunnskap.

Bildegalleri:

Berg arbeidskirke

 

bergarbeidskirke-06

Etter at Berg trekirke ble utredet med tanke på restaurering, og det nødvendige beløpet for istandsetting ble høyere enn antatt, begynte Berg menighet for alvor å tenke på en ny kirke i 1982. Den nye kirken er derfor et etterlengtet ”barn” i Brunlanes. Kirken ble planlagt og byggingen vedtatt i Brunlanes kommunestyre. I 1988 gikk som kjent Brunlanes kommune innunder den nye storkommunen Larvik, og nå ble den planlagte kirken lagt på is. Først i 1998 ble det på nytt gitt klarsignal for bygging av den nye Berg kirke, på Søndersrød, midt i menighetens smørøye.

bergarbeidskirke-01

Menigheten engasjerte et arkitektkontor i Oslo, og fikk satt på papiret alle sine drømmer for en bruksvennlig kirke. Nå ble det satt i gang et enormt og utrettelig dugnadsprosjekt for å få kirken reist, etter at det ble klart at Larvik kommune bare ville gå inn med en tredjedel av kostnadene. Det ble utført utallig dugnadstimer og en storstilt innsamling av økonomiske midler, og særlig har loppemarkedene gitt klingende mynt i byggekassa. På alle måter kan Berg kirke med rette kalles arbeidskirke! I januar 2007 var kirken klar til innvielse, som eneste norske kirke det året. Biskop Laila Riksaasen gjorde innvielsen med forpreken av sogneprest Audun Haga, og rundt 700 mennesker fikk overvære seremonien i det utradisjonelle kirkebygget.

bergarbeidskirke-03

De rundt 600 frittstående stolene er laget i bjørk og med mørkt grå seter. Interiøret ellers er holdt i bjørk og polert larvikitt, med grå fliser på gulvene. Det gir et rent og luftig inntrykk.

bergarbeidskirke-10

Det høye taket har synlige bjelker, og skrår opp mot midten der takflatene møtes i en glasspyramide, som gir kirken et særegent lys.

bergarbeidskirke-08

Bak alteret er det små utspring med plass til telys, og det er et eiendommelig og høytidelig syn med alle tent. Høye vinduer slipper også inn lys på hver side av det avrundede alterpartiet, samt midt på.

bergarbeidskirke-13

Utvendig er kirken dekket av rød murstein, den har grønne listverk og dører.

berg-arbeid-foaje

Berg menighet ønsket en moderne kirke, både utvendig og innvendig. En kirke som kunne fungere som en sentral møteplass for unge og gamle. En kirke som i tillegg til å være et bygg hvor man kan søke Gud, også kunne åpnes for konserter, korøvelser, trening, speideren og interessante temakvelder. Slik har det heldigvis blitt. Arbeidskirken er en travelt opptatt kirke, med sterk kontrast til gamle Berg trekirke, som nå står litt ensom igjen på Berg.

Bildegalleri: